Disgrace - nå som film

En av mine favorittbøker - Disgrace - har nå kommet som film i regi av Steve Jacobs og med John Malkovich i rollen. Jeg har ikke sett filmen enda, men som forberedelse til filmopplevelsen har jeg rekonstruert tidligere notater fra gjennomlesing av boka:

Konteksten
Disgrace ble utgitt i 1999 av den sør-afrikanske, hvite forfatteren J.M. Coetzee. Både opphevelsen av apartheid-regimet og den prosessen som ble satt i gang i landet for å skape et best mulig grunnlag for en forsonet og ”ny” nasjon må tolkes å utgjøre viktige kontekstuelle forutsetninger for romanen. Etablering av et nytt Sør-afrika snudde opp/ned på de politiske maktforholdene. Dette reflekteres i romanen på mange vis. Et eksempel er skildring av ”Petrus” og hans forvandling fra landarbeider til selveiende bonde. Arbeidet til ”The Truth and Reconciliation Comission” er en annen kontekstuell faktor. Denne kommisjonens skulle utvikle grunnlaget for en sosial og menneskelig forsoning mellom svart og hvite i Sør-afrika. Kommisjonens anbefalinger var viktige for å forhindre et samfunnsmessig sammenbrudd, men skapte også en debatt som reflekteres i romanen. Dette førte til at den av noen ble stemplet som rasistisk, noe som igjen var medvirkende til at forfatteren flyttet fra Sør-Afrika.

Historien
I Disgrace følger vi David Lurie, professor ved et nylig omorganisert universitet i Cape Town, skilt og far til en voksen datter. Han bor alene, planlegger å skrive en opera om den engelske forfatteren Baron og løser sine sosiale- og seksuelle behov ved å jevnelig treffe den luksusprostituerte, muslimske kvinnen Soraya. Ved en tilfeldighet påtreffer han Soraya sammen med hennes to små barn. Dette endrer relasjon og kontakten mellom de to blir brutt. Han innleder en seksuell kontakt med en ung kvinnelig student, Melanie Isaacs. Mens David, til tross for den store aldersforskjell, i økende grad føler en seksuell tiltrekning og velger å følge sitt seksuelle begjær, er hun tilbakeholden og passiv i forholdet. Melanie bestemmer seg for å bryte ut og anmelder David for seksuell trakassering. David forsvarer seg ikke, men velge å si opp sin stilling ved universitet og han forlater Cape Town for å besøke sin datter, Lucy, som er bosatt ut på landsbygda og driver med frukt- /grønnsaksdyrking og hundepass. Her møter David datterens nabo, Petrus. Han er svart, tidligere landarbeider som etter de politiske forandringene har fått eiendomsrett til jord og opptrer som en stolt og selvstendig bonde. David forsøker å tilpasse seg livet på gården og lokalsamfunnet bl.a. ved gå inn i et engasjert arbeid for syke og døende hunder/dyr på en lokal dyreklikk. Så skjer det fatale: de blir angrepet og ydmyket av tre svarte menn som voldtar Lucy og skader David. Lucy nekter å anmelde overfallet og voldtekten. Hun ønsker ikke en skjerpet konflikt med den svarte befolkningen i området hvor hun fortsatt ønsker å bo. David er uenig og forholdet mellom dem blir stadig vanskeligere. David drar tilbake til Cape Town, der finner han huset sitt plyndret og opplever at tidligere venner/kollegaer unngår ham. Da det viser seg at Lucy som en følge av voldtekten har blitt gravid og at en av voldtektsmennene har flyttet inn hos naboen, Petrus, oppsøker David igjen Lucy og forsøker å overtale henne å flytte til Europa. Hun avslår. Motsetningene mellom far og datter forsterkes og David kan ikke lenger bo på gården. Han finner seg imidlertid heller ikke lenger til rette i Cape Town og bosetter seg i nærheten av dyreklinikken, han forsetter å skrive på sin opera og han forsterker sitt engasjert på dyreklikken. Samtidig forsøker å reetablere en ny type relasjon til datteren basert på en aksept av at hun er voksen, selvstendig og forskjellig fra ham.

Narrasjonen
Et sentral narrativt grep i boka dreier seg om hvordan teksten bidrar til å skape en holdningsdistanse mellom David på den ene siden og fortelleren/de andre personfigurene på den andre. Holdningsdistanse er noe som vises via verdivurderinger i skildringen av konfliktfylte situasjoner. Et eksempel er skildringene av Davids samleier med den unge studenten Melanie: ”She does not resist. All she does is to avert her lips, avert her eyes” og “He makes love to her one more time, on the bed in his daughters room”. For leseren blir Melanie et synlig offer for en mye eldre manns manipulasjoner. Riktignok reflekterer David over det samme, men gjennom selve skildringen og de holdningskonotasjonene som oppstår får fortelleren fram sin distanse til David og hans handlinger.

Bokas narrativt perspektiv, det punktet, eller den personen handlingen ses ut i fra, kan vi finne ved å spørre: ”hvem ser?” (til forskjell fra ”hvem forteller?”). Perspektivet vises særlig gjennom psykologiske og idelogiske aspekter som framkommer i teksten. Dels via fortellerens ”utvendige” perspektiv, men mest via David innvendige perspektiv. Det er ofte David som ”ser”, som har tydelige psykiske reaksjoner og som artikulerer bestemte ideologiske holdninger. Et eksempel er perspektivet på de omorganiseringene som er gjennomført på universitetet han jobber; hans fakultet for klassiske og moderne språk har blitt lagt ned til fordel for kommunikasjonsfaget, et fag han bare har forakt for. Universitet har blitt en ”emasculated institution of learning”.

En viktig effekt av denne personorienteringen er at fortellingen både blir en fortelling om David og samtidig Davids fortelling. Dette er med på å skape en stor grad av nærhet til og en viss sympati med David, men nærhet blir samtidig sterkt motsagt av holdningsdistansen og David framstår som en person vi erkjenner som sammensatt, men som likefullt har mange svært usympatiske trekk.

Tematikken
Disgrace åpner for flere ulike tematiske tolkninger. Ved siden den åpenbare tematiseringen av menneskelige betingelser for verdighet og vanære, er andre temaer som spenningen mellom system og subjekt, samlivets og seksualitetens organisering og individets tilpasning/misstilpasning ved sosial endring, enkelt å tolke i lesningen. Personlig synes jeg bokas tematisering av forholdet makt – tvang, eller nærmere bestemt forholdet mellom maktens muligheter og tvangens begrensninger, er særlig interessant.

I tradisjonell maktteori er makt lik undertrykkelse: noen-får-noen-andre-til-å-gjøre-det-de -ellers-ikke-ville-gjort. Et alternativt maktperspektiv er Foucaults der det er tvangen og ikke makten som er undertrykkende og begrensende. For Foucault er makten produktiv, den er det mulighetsskapende, det som setter noe i gang og som skaper nye muligheter for alle som er villige til å delta i spillet. Tvangen derimot er det som låser situasjonen, fjerner mulighetene og stopper spillet.

I forholdet mellom David og den prostituerte Soraya finner vi en tilsynelatende harmonisk organisering av det seksuelle. Dette er beskrevet slik i åpningssetningen: ”Til å være en mann på hans alder, toogfemti år og skilt, synes han at han har løst problemet med sex ganske bra”. Denne harmonien viser seg imidlertid å være svært skjør, den mangler både samfunnsmessig aksept og den tilfredsstiller ikke Davids personlige behov. Når David etter hvert både ønsker mer og begynner å trenge i Sorayas privatliv, opplever hun det både som et overgrep og en trussel om avsløring og mulig vanære. Sett med Foucaults briller låser det hele seg når Davids makt (penger og vilje til å organisere sin seksualitet på en særegen måte) forandres til bruk av tvang (riktignok mild med bruk av privatdetektiv for å oppspore henne, telefonoppringing til hennes private hjem) og Soraya trekker seg ut.

I fortellingen om Davids forhold til den unge studenten Melanie blir tvangen og dens konsekvenser tydligere og dessto mer vanærende. David bringer både seg selv og Melanie i en umulig situasjon gjennom sine seksuelle handlinger. Han kunne valgt å bruke sin kunnskap som maktgrunnlag på en produktiv måte for å oppnå kontakt med Melanie på andre områder enn det seksuelle, men han velger tvangen og må selv smertelig erkjenne dette: ”Ikke voldtekt, ikke helt, men ikke desto mindre uønsket, ja tvers igjennom uønsket”. Konsekvensene av dette overgrepet, denne tvangen blir fatal. Han bringer seg selv i total vanære, mister jobb og all sin kulturelle og sosiale kapital.

Fortellingens neste store overgrep skjer etter at David har hatt en diskusjon med datteren, Lucy, om seksualiteten og begjærets grenser. I den diskusjon går David langt i sitt forsvar av sine handlinger overfor Melanie. Kort etter denne diskusjonen blir de overfalt av tre svarte menn. Han blir slått og ydmyket og hun voldtatt. Når Lucy i etterkant nekter å anmelde voldtekten tenker David følgende: ”Lucy’s secret, his disgrace”. Hvorfor blir dette Davids vanære? Fordi han ikke klarte å beskytte henne? Eller fordi det minner om/kan parallellføres med hans eget overgrep mot Melanie? Begge deler er mulige svar. David har brakt seg selv og Melanie i vanære gjennom egne handlinger og han må leve med skammen over at han ikke klarte å forsvare sin datter.

Ser vi på denne dramatiske hendelsen i lys av makt/tvang tematikken og spørsmålet om Sør-Afrikas framtid, kan framtiden fortone seg temmelig dyster. Med skildringen av denne hendelsen og det som skjer i etterkant der den ene overgriperen, Pollux, flytter inn hos Petrus, Lucys nabo, stiller boka oss overfor en alvorlig problemstilling:

Skal den tvangen som de hvite før utøvde overfor den svarte befolkning bare vendes om, skal menns overgrep mot kvinner aldri ta slutt eller skal den nye situasjonen kunne brukes produktivt, til å skape nye muligheter for alle? I den grad Disgrace gir noe svar på dette er svaret pessimistisk. Et nært tolkingsalternativ blir at det ikke finnes noe mulighet for gjensidig anerkjennelse, men at det er den evige gjentakelsen av tvangen som er mennesket grunnleggende natur.

Diskusjonen mellom David og Lucy om hvorvidt Lucy skal forlate Sør-Afrika eller ikke, illustrerer de ulike ”hvite” posisjonene, mens den disiplinerende inngripen som Petrus gjør overfor Pollux kan sies å illustrere de ”svarte” posisjonene. Lucys valg, det å bli boende og det å inngå en allianse med Petrus beskriver hun som ”But perhaps that is a good point to start from again. Perhaps that is what I must learn to accept. To start at ground level”. En mulig "positiv" tolking som jeg ser er denne: Hun vil, på tross av at hun har blitt vanæret, gjøre et nytt forsøk på å påvirke situasjonen, delta i spillet for å bidra til å gjøre den nye makten produktiv. Men spørsmålene blir likevel stående: Er dette psykisk sett realistisk når aksepten av overgrep blir en av premissene for å tilpasse seg spillets nye regler? Har tilgivelsen ingen grenser? En "negativ" tolkning er at hun styrer mot en selvutslettende underkastelse.

Boka var sterkt lesning. Nå er jeg spent på filmen!

OL - i tre nettlesere

Jeg bruker daglig de tre nettleserne IE, Firefox og Opera. Min absolutte favoritt er imidlertid Opera 9.51. Den er svært rask og veldig stabil. All ros til Opera for god jobbing!

Nå er det imidlertid slik at jeg i en del situasjoner - slik som nå i disse OL-tider - ønsker å se nett-tv og stort sett går det bra i alle de tre nettleserne. IE(7.0) er riktiknok ganske ustabil og må lukkes relativt ofte. Helst vil jeg derfor bruke Opera - også når jeg ser nett-tv!

I forbindelse med OL har NRK gjort en ganske bra jobb med god tilrettelegging for OL-tv på nett. Også her har jeg brukt alle tre nettleserne og de fungere jo fint, men jeg foretrekker jo å bruke Opera.

Den første dagen jeg gikk inn NRKs OL-sider ble jeg litt forvirret, men jeg har nå funnet meg ganske godt tilrette på sidene. OL-sidenes nett-tv vises jo i en ganske liten rute og jeg ønsker ofte å se sendingene i fullskjem-modus. Det litt rare da er at jeg oppdaget at på IE, så vises sidene med en egen knapp/lenke for fullskjermvisning. Denne knappen/lenken vises ikke i Firefox og ikke i Opera. Pussig, ikke sant? Ved sjekk av koden fant jeg en del av svaret. Koden jeg fant på IE var forskjellig fra den jeg fant på de to andre nettleserne. Men hvorfor? jeg må innrømme at jeg lenge var usikker. Helt til jeg kom til å tenke på avspilleren jeg bruker i alle tre nettleserne: Windows Media player. Så svaret ligger nok i en kobling mellom de to Windows-/Microsoft-produktene. En kobling som er med på å gjøre IE litt mer brukervennlig for folk. En aldri så liten og nesten usynelig konkurransefordel? Og har NRK vært med på dette tro - hvem har skrevet koden? Nå er det jo ikke noe vanskelig å få fullskjerm-visning verken via Firefox eller via Opera, men det krever et par ekstra klikk og litt erfaring. For egen del så fortsetter jeg med å se OL via Opera, men kanskje skal jeg bytte til en annen avspiller?

Hvor er MAPPA MI?

Det kan ikke være helt lett å være web-ansvarlig for nettsidene til Deichmanske bibliotek, men det kan være lærerikt for mange andre å ta en titt på startsiden og lenke-boksen til tjenesten Mappa Mi. Denne lenken har lenge ligget på "Prime site" og der har vi brukere blitt vant til å finne den. Så hva skjer når lenken flyttes til ny plassering på nettsiden?

Tydeligvis har klagene og spørsmålene vært mange. For i tillegg til sin nye plassering så finner vi følgende melding der hvor MAPPA MI-lenken lå før: "Finner du ikke lenken til MAPPA MI? Vi har flyttet den opp i høyre hjørne".

Vel, vi som er opptatt av MAPPA MI kan jo kanskje være fornøyd over å ha fått 2 innganger til samme tjeneste, men i forhold til sideutnyttelse, struktur og komposisjon er dette "grepet" ikke særlig troverdig. Det viser nok at brukernes vaner er vonde å vende. Ikke minst minner det oss om det enkel forhold at informasjonselementens plassering ikke er helt det samme som det vi har lært i en helt annen sammenheng om at "faktorenes orden er likegyldig". Reglen for komposisjon av nettsider er nemlig motsatt - "faktorenes" orden er rett og slett helt avgjørende.

Åpne dokumentstandarder: Hva med å ta det i bruk?

Mye har skrevet og sagt om åpne dokumentstandarder. Kampen mot Microsofts noe pussige ide om en egen standard ved siden av den allerede utviklede ODF-standarden hadde en topp forrige uke. En god del avisoppslag og en bra DEMO satte sin spor. Men hva nå? Selv har jeg begynt å tenke på dette med å ta ODF i bruk. For det vil vel gå i denne saken som det ellers bruker å bli: Det er "føttene" som til syvende og sist vil bli avgjørende for hvilken standard som vinner kampen på lang sikt.

Nå er det jo slik at jeg stort sett bruker Microsofts programmer som vanlig kontorstøtte. Derfor har jeg nå så smått begynt å teste ut hvordan ODFs tekststandard ODT kan brukes for lagring av dokumenter produsert i Word. Jeg har altså lastet med ODT-tillegget og så smått forsøkt å finne ut i praksis hvordan dette kan tas i bruk. Det er jo litt styr med nedlastninger og ulike meldinger når jeg lagrer, men det virker og akkurat det er jo en begynnelse.

Lønnsoppgjøret og språket

Det er lenge siden lønnsoppgjør var vårens viktigste hendelse for min del, men man kan jo ikke unngå å reflektere litt over hva som skjer. En slik refleksjon, angående hvordan språket brukes i sammenheng med interessekamp under tariffoppgjør og lønnskonflikter, dukket opp i forbindelse med en kontakt med The Glasgow University Media Group . I en interssant analyse skrevet under de store klassekampene i England i Thatcher-perioden stilte de nemlig følgende spørsmål: Hva hvis vi leker litt med de ulike benevelsene og snur på deres tilhørighet til aktørene på hodet? Hva hvis det under en streik ble rapportert i en avis at "de fagorganiserte fremmet et tilbud om å gå tilbake til arbeid dersom de fikk 5% i lønsøkning" og at "arbeidsgiverne svarte med å kreve at arbeiderne skal gå tilbake til arbeidet uten noen lønnsøkning". Hvilke bilder og forestillinger ville da det lesende publikum danne seg? Hvem framstår da som den urimelige, aggressive og konfliktsøkende aktøren?

HP-smart webutskrift: Nå også for FIREFOX

Den nye versjonen av HP-smart webutskrift kjører også på Firefox. Flott! Dermed er det flere av oss som kan ta i bruk et nyttig og gratis verktøy. Gratulere HP!

Store norske(leksikon) og visninger i ulike nettlesere

En av de nett-tjenestene jeg betaler for og faktisk bruker en hel del er SNL - store norske leksikon.

I Firefox har alt fungert fint, men her om dagen ble mitt forhold til Firefox heller dårlig og jeg fant ut jeg ville bruke Opera som fast nettleser. Overraskende nok viste det seg at SNL ikke var helt tilpasset visning i Opera.

For et nettsted som stadig sier at de ønsker flerebrukere, bør det være en elmentær ting å sørge for at vi - altså loyale brukere som betaler for tjenesten - kan bruke selvvalgte nettlesere uten å måtte oppleve kvalitetsforringelse.

Jeg her sendt en epost til redaksjonen, men foreløpig har det ikke kommet noe svar.

SMART av HP, men hvorfor bare for IE?

I Digitalmagasinet(dansk foto-nettsted) kom jeg over et tips om en utvidelse som HP har laget til IE 6.0 og høyere. Utvidelsen - HP Smart webutskrift - er virkelig smart. Med HP SMART kan du veldig enkelt manipulere og redigere webskriften din, og det på en måte som jeg lenge har savnet. Spesielt muligheten for å samle innhold fra flere nettsider på en utskriftsside er utrolig nyttig. Men som Firefox-bruker så var det en skuffelse å måtte innse at HP her kun har jobbet med en utvidelse beregnet på IE. Jeg fant en kontaktside hos HP og den har jeg tenkt å bruke til å få sendt inn en melding om at IE ikke er den eneste nettleseren som folk bruker.

Nyttårsforsett - med god hjelp fra "what-is-exe"

Ett av mine nyttårsforsetter var å få gjort noe med PCen min: rydde og slette i filsystemet og ikke minst forsøke gjøre oppstart raskere. Oppstart har lenge irritert meg og jeg startet derfor med å få en oversikt over hva av exe-filer som automatisk ble satt i gang ved oppstart. Jeg valgte verktøyet CCleaner (kan lastes ned fra http://www.ccleaner.com/download) for enkelt å få oversikt og kunne slette. Ikke uventet viste det seg at antallet filer var skremmende høyt, men
hovedproblemet som raskt meldt seg var å vite som var hva og ikke minst hva som kunne slettes uten alvorlige innvirkninger. Hva pokker gjør AGRSMMSG, Alcmtr, khalmnpr og TFncky???

Redningen ble nettstedet www.what-is-exe.com. Her fikk jeg forklart hvilken funksjon de ulike filene hadde, hvorvidt det kan dreie seg om spyware, adware, virus/trojan og jeg fikk en anbefaling om behandling av filene. Utrolig nyttig. "What-is-exe" gjorde slettejobben langt enklere enn forventet, men hvorvidt oppstart blir raskere det gjenstår det å se.

Forbrydelsen

Den danske tv-serien Forbrydelsen er en av de få serier som har fanget min interesse det siste året. Avslutningen var riktignok en stor skuffelse, men serien som helhet var likevel svært godt laget. Spørsmålet jeg har stilt meg flere ganger er: Hvorfor stiller Forbrydelsen i en slik særklasse?

En ting er selvsagt skuespillernes flotte prestasjoner, men andre serier har hatt sine uten at det har hjulpet stort. Hverken de gjennnomgående motivene(storbyen, kriminalgåten, den moderne familien, politikkens karakter av manipulasjon og rå maktkamp) eller tematiseringen av forhold som identitet og klasse, makt og maktesløshet i det moderne samfunnet eller politikkens medialisering er spesielt orginale. Vi har hørt og sett det før, men likevel var det noe som var annerledes, som har fanget meg og gjort meg interessert. På det generelle nivået mener jeg mye av svaret på spørsmålet er at Forbrydelsen kombinerer moderne motiv og tema med en usedvanlig god fortellerteknikk. Bare tenk på den dynamiske måten spørsmålet om nærhet og distanse blir løst mht forholdet mellom Sara Lund(nærhet i rom og holdning skaper sympati) og etterforskningslederen(distanse i rom og holdning skaper antipati) eller i skildringen av Vagn(skiftingene i graden av nærhet i tid, rom og holdning skaper våre skiftende sympatier/antipatier til ham). Mange ganger i løpet av de 20 episodene har jeg derfor stilt meg spørsmålet: Hvordan fortelles det akkurat nå og hvem er det som ser? Fortellingen fortelles gjennom filmfortellerens samlede bruk tekniske og menneskelige virkemidler, mens det er kameraet som ser. I Forbrydelsen er imidlertid kameraets orienteringspunkt aldri ensidig, det skifter fra å være Sara Lunds, Troels, Vagns, til Theis, Pernilles eller utvendig(på avstand). Kameraet som "den som ser" er også veldig viktig for spenningsskapningen: Tenk på kameraets avstand til Sara Lund når hun kommer opp trappen og oppdager at en ledning til lyset i gangen er kuttet. Avstanden skaper umiddelbart en seer-reaksjon. Er morderen der? Ser han Sara? Er Sara i fare?

Dette er ikke stedet for å gjennomføre en omfattende narrativ analyse av serien, men jeg har en sterk lyst til å finne ut mer om hva det var med Forbrydelsen som gjorde den så veldig mye bedre enn det som vanligvis produseres av krim. Og ikke minst har jeg et ønske om å se mer. Med så mange løse tråder i avslutningsepisoden bør jo historien lett kunne videreføres!

Om å lese Jorge Luis Borges - ”Pierre Menard, forfatter av Don Quijote”

Den argentinske forfatteren Jorge Luis Borges er spennende lesning. Jeg har nettopp lest en av hans mest berømte fiksjons-tekster ”Pierre Menard, forfatter av Don Quijote”. Den absurde historien vi blir presentert for i form av et fiktivt litterært essay er slik: Den nylig avdøde, franske forfatteren Pierre Menard, har i tillegg til en rekke kjente utgivelser også arbeidet med et ganske spesielt prosjekt: Det å skrive romanen Don Quijote på nytt, ikke som gjendiktning og prafrasering av den opprinnelige roman, men som Don Quijote utgitt av Menard. Med de samme ordene, setningene og syntaksen som den opprinnelige romanen utgitt av Cervantes. Menards Don Quijote skal være helt identisk med Cervantes Don Quijote, men altså skrevet i en annen tid av en annen forfatter. Arbeidet ble aldri fullført. Ved Menards død er ingen ting tilbake til tross for at et årelangt arbeid er nedlagt. Det eneste synlige som består av alt det usynelige han har utført, er den metoden han har utviklet.

Spørsmålet om hva slag type av tekst jeg hadde å gjøre med meldte seg raskt under lesningen: Er dette sakprosa eller fiksjon, novelle eller en faglig tidsskriftsartikkel, et litterært essay?

Borges bruker essaysjangeren. Som andre sjangere strukturerer den teksten ved å legge begrensinger på den ved hjelp av konvensjoner for struktur, form og språklige/retoriske strategier. Som lesere møter vi de ulike sjangrene med ulike sett av forventninger basert på vår kompetanse og sosiokulturelle tilhørighet. Sjangerbrudd blir dermed interessante fenomener fordi de oppleves av leseren som forventningsbrudd og fordi de skaper usikkerhet med hensyn til det kommunikative formålet. Slike forventingsbrudd kan føre til flere ting; negativt - at vi ikke forstår teksten eller positivt - at teksten setter i gang tankeprosesser hos oss som ellers ikke ville ha oppstått. I Borges tekst er det altså brukt virkemidler som sjangermessig ligger tett opp til sakprosaen(påstander, referanser til høyst reelle personer og bøker). En saksprosa som i min lesning undergraves mer og mer etter hvert som teksten utvikles og vi blir presentert for Menards fantastiske og helt åpenbare fiktive prosjekt med å ”skrive en helt ny Don Quijote”. Borges bruker her sjanger-overskridelsen bevisst som et språklig virkemiddel for å understreke tematiske problemstillinger.

Ironi kan defineres som et virkemiddel der vi sier/skriver en ting, men mener noe annet – ofte det motsatte. Parodien på sin side framtrer som overdrivelse og latterlig etterlikning av noe som er sagt/skrevet før, men vil ofte kunne oppfattes ironisk.

Jeg vil mer enn antyde at parodi og ironi er sentralt virkemidler i Borges konstruksjon av denne teksten. Allerede i tittelen ligger det en påstand som leseren raskt vil tolke som enten som en provokasjon eller som ironi. Det parodisk/ironiske fortsetter utover i teksten. Beskrivelsen av Menards masterplan står, slik jeg leser den, både i overdrivelsens og ironiens tegn. Fortelleren siterer blant annet Menard påstand om at ”Min oppgave er ikke vanskelig – i sitt vesen”, for ”Det er nok at jeg er udødelig for å kunne fullføre den”. Og når vi leser at fortelleren ”Natt etter natt” har lest(”bladd”) i et av kapitlene i Cervantes Don Quijote og der gjenkjent Menards stil og stemme i ordene ”flodens nymfer, den sørgende og våte Ekko” blir det hele svært parodisk.

Vi har her en fortelling så sterkt preget av parodi og ironi den tenderer til undergraver sin egen troverdighet. Hvilken funksjon kan bruken av parodi og ironi ha? Gjennom parodien, ironien og ”namedroppingen” i teksten konstrueres det en adressat som også er med på å styre den konkrete leserens lesning av teksten. Parodien og ironien har dessuten andre funksjoner: de gjør at teksten er svært morsom å lese og de er med på å skape intellektuell interesse og nysgjerrighet.

I en slik sammensatt tekst er tematikken omfattende og komplisert. Blant annet lesemåten og valg av fokus vil være avgjørende. Leses teksten som en moderne parallell til Cervantes Don Quijote vil både hybris og forholdet språk og virkelighet kunne være sies å bli tematisert. I min egen lesning aktualiseres imidlertid følgende tema: Leserens rolle, noe vi kan reformulere som lesningens og fortolkningens avhengighet av leseren, av leserens sosiokulturelt fargede kompetanse og av den kulturelle konteksten som lesningen finner sted i. En lang rekke tekst-teoretikere de siste 30 årene hevdet at tekster er kulturelt konstituert og at fortolkningen av tekster skjer i en sammenheng der tekst, leser og situasjons-/kulturkontekst inngår i et produktivt samvirke. En forsker som Stanley Fish argumenterer sterkt for at vår lesning er innrammet av situasjoner og tolkingsfellesskaper, og at vi, når vi leser, produserer mening mer enn vi oppdager tekstens mening.

For å unngå å bli beskyldt for selvrefererende nonsense eller ”fri” lesning, skal jeg forankre et slikt tema i selve teksten. La oss starte opp med noen sitater:

1.”Tekstene hos Cervantes og Menard er ordrett identiske, det er bare det at den sistnevntes er uendelig meget rikere”, 2. ”Man vil huske at don Quijote” ”feller dommen over lærdommens menn og frikjenner krigens menn”, ”men hvordan kan den don Quijote, som er skapt av Pierre Menard, en samtidig med ”la trahison des clercs” og Bertrand Russel, nedverdige seg til slike tåkete sofismer” og 3. ”også kontrasten mellom de to forfatternes stil er markant. Menards arkaiserte stil lider av en viss affektasjon – hva var jo når alt kom til alt ikke spanier”.

Premisset her er sitat nr. 1: Tekstene er ordrett identiske, men de blir tolket som forskjellige både mht innhold og stil. Innholds- og meningsmessig blir to identiske tekster forskjellige fordi leseren knytter de til ulike tolkningsrammer. Med den sosiokulturelle ballasten vi som moderne lesere har etter Auschwitz blir Menards hyllest av ”krigens menn” i beste fall noe som må tolkes ironisk. Også ”stilen” vil bli oppfattet som helt forskjellig. Menards stil er ”rikere” enn Cervantes fordi den har et tilleggsmoment – den er ”arkaisert” d.v.s. en etterlikning av en gammeldags og foreldet stil. Denne arkaiseringen er meningsskapende fordi den er skrevet i moderne tid av en moderne forfatter. Den er med på skape den meningen som gjør at Menards tekst er ”rikere” for en moderne leser.

I likhet med Don Quijote, helten hos Cervantes, er Menard, helten hos Borges, en tragikomisk figur preget av hybris og lav virkelighetsforankring. En figur som totalt mislykkes med sitt store prosjekt. Som fortelleren sier om Menards ”tusenvis av manuskripsider”: ”han sørget for at de ikke skulle overleve ham”. Alt er altså bort, ikke ulikt den opprinnelige Don Quijotes brente ridderromaner. Likevel er det noe tilbake, nemlig Menards metode. ”En ny metode” som i fortellerens tolkning tillegges Menard som jo ”kanskje uten å ville det” har ”beriket lesningens forsømte og rudimentære kunst”. Trolig er det møtet med denne ”metoden”, en metode som problematiserer fortolkingens forutsetninger, at vi som lesere(i 2007) av ”Pierre Menard, forfatter av Don Quijote” opplever noe mer enn en morsom, underholdende og fantastisk fortelling.

Blekingegadebanden

Den danske journalisten og forfatteren Peter Øvig Knudsen har skrevet en spennende og tankevekkende bok om Blekingegadebanden. Boka har blitt en bestselger av det helt stor i Danmark. På besøk i kbh i sommer fikk jeg en sterk anbefaling om å lese boka, noe jeg da også gjorde med stigende interesse.

Denne "banden" var ingen vanlig forbryterbande, men en gruppe maoistiske aktivister som i det fredelige Danmark utviklet sin aktivisme til noe mer enn det vi vanligvis forbinder med politisk aktivisme: Nemlig til bankran, kidnappinger, forfalskninger m.m.

Det er spennede å følge forfatterens skildring av denne gruppens utvikling fra radikal maoisme til bankranere i revolusjonens og PFLPs tjeneste. Det er en klok bok uten unødvendig moralisme. Boka formidler en god forståelse for ideenes og ideologiens betydning som drivkraft for menneskelig handling. Den er slik sett et godt eksempel på at Max Weber-inspirerte teorier om sosial handling kan være et utmerket utgangspunkt for god sakprosa. "Blekingegadebanden" er hermed anbefalt på det aller varmeste!

Nettprat/chat som kanal for infotjeneste og service II - Symantec.

Jeg har tidligere (17/5-07) skrevet om bruke av nettprat/chat som kanal for informasjonstjenester, service og support. I økende grad har nettprat blitt et alternativ til telefontjenester. Det er kostnadsstrukturen som utgjør drivkraften for bedriftene: Ved å spare og "rasjonalisere" på informasjon, service og support, holdes prisene på produktene nede, men for oss kunder kan dette fort bli alt annet enn billig og rasjonelt. (Det fikk jeg smertelig erfare i sommer da kjøleskapet stoppet opp. Mer om det en annen gang.)

Når jeg her om dagen hadde bruk for support fra Norton/Symantec og på siden Hjelp til tekniske problemer fikk valget mellom å betale kr. 120,- for telefonsupport eller få en gratis nettprat, var valget egentlig ganske enkelt. Problemet er imidlertid at telefon nok må sies å være en rikere kanal(kommunikasjonsvirkemidlene er mer bredspektrede for deltakerene) enn nettprat.

Med de gode erfaringene fra Scandiabanken som balast gikk jeg trøstig i vei og resultatet ble etter hvert ikke så verst, men det var først etter en del plunder og tidsbruk.

For det første: Det å komme igang med chat krevede at jeg lastet ned og installert programmvare. Det tok sin tid.

For det andre: Det å få kontakt og det å gjennomføre "samtalen" var heller ikke gjort på en-to-tre, men jeg fikk ettervhert kontakt med et supportsenter i Sverige et sted og etter to samtaler var problemet løst.

Samlet tidbruk: ca 1,5 time gikk med av min arbeidstid den dagen.

Hva lærer jeg ved å være student og gå opp til en teorieksamen?

Eksamensjobbing + vanlig jobbing + varmen den siste tiden har tappet meg for krefter og blogging har blitt nedprioritert. Nå kommer sommeren og dermed blir det nok ikke så mye publisering på en stund framover. Etter en slitsom eksamensperiode kommer ettertanken: Har jeg lært noe som øker min dannelse og innsikt? Jeg håper jo det, men etter å ha skrevet meg tom på en seks-timers skoleeksamen kommer tvilen snikende. Har jeg egentlig forstått noe som helst og hvordan skal jeg kunne anvende dette?

Jeg skrev om Habermas, hans modenitetsteorien med vekt på system- og livsverden som motpoler og om hvordan penger/marked og byråkratisk makt trenger inn i samfunnets ulike sfærer. Dette er jo relativt abstrakte saker og derfor var min glede stor da jeg for et par dager siden opplevde at teoriene ble bekreftet i to nyhetsoppslag på samme dag. Først leste jeg Shabena Rehmans artikkel i Aftenposten om hvordan en Stand-up com har endret Skatteetatens måte å forhold seg til folk på. Et yppelig eksempel på det Habermas mener når han skriver at livsverden kan gå til motangrep på systemverden. Det andre oppslaget handlet om Fotballforbundets behandling av to dame-fotballklubbers gjensidig overenskomst. Her framsto Fotballforbundet som systemverden av verste sort. For min del var det likevel en måte å få rystet av seg eksamensdepresjonen på. For Habermas teori gav faktisk mening til konkrete forhold her og nå!

Scandiabankens nettprat/chat

Scandiabanken gjør det bra på Norsk kundebarometer. Selv er jeg også en ganske fornøyd kunde, selv om jeg noen ganger har opplevd har banken har vært stengt akkurat når jeg skulle gjennomføre en viktig transaksjon. Men altså, i hovedsak er jeg fornøyd. En av de tingene jeg er fornøyd med er at banken har en flerkanal informasjonstjeneste. Her om dagen valgte jeg nettprat/chat-varianten. Her kan dere se hva som skjedde:

Velkommen til SkandiaBanken! Du snakker nå med Marianne, hva kan jeg hjelpe deg med?

Jeg:

11:17:47

Hei det gjelder "oblat for medlemskort"

Marianne:

11:18:01

ja, skal jeg bestille et oblat for deg?

Jeg:

11:18:35

Ja - jeg mener har allerde har bestilt ett, men jeg kan ikke finne den her hjemme.

Marianne:

11:19:02

da trenger jeg dato for betalingen, hvilket kontonummer det er betalt fra og beløpet

Jeg:

11:19:22

ok - jeg skal sjekke (leter fram faktura)

Jeg:

11:20:22

Dato er 23/4 og gjelder betaling på kr. 400,- til xxxxsport

Marianne:

11:20:47

et øyeblikk

Jeg:

11:20:50

Arkivrefeansen er 93xxxxxx

Marianne:

11:20:59

hvilket kontonummer? (jeg leter)

Jeg:

11:21:28

Det skal være 501xxxxxxxx

Marianne:

11:21:50

beklager, hvilket kontonummer er det betalt fra mente jeg.

Jeg:

11:22:05

Ok - det er 971xxxxxx

Marianne:

11:22:54

Da er det bestilt. Du vil motta det i posten om ca en uke.

Jeg:

11:23:06

Takk skal du ha!

Marianne:

11:23:10

Bare hyggelig

Det tok litt over 5 minutter og var helt gratis for meg! Jeg kunne også ha ringt, men trolig ville jeg brukt lenger tid i og med at jeg nok hadde måtte vente på tur. Fordelen med det S-banken her gjør er at de lar meg velge kanal og at alle kanalene faktisk er bemannet av folk som er istand til gjøre en jobb for deg. Jeg har nå blitt skikkelig nysgjerrig på hvordan andre, både private og offentlige tjenesteytere, håndterer sin nettprat. Jeg skal prøve flere! Lover å komme med referat om resultatet.

Lenketypologi

Hyperlenking er nettets "vesen", men lenker kan være så mangt. For en vanlig bruker er det kanskje mest interessant å kunne se og vite hva på en nettside som er lenker og hva som ikke er det. Vi har lært oss at deler(ord eller fraser) av tekst kan være lenker, bilder kan være lenker og ikoner er det ofte. Vi ser etter understrekninger, uthevinger og mouse-overeffekter og finner som oftes fram til lenkene. For folk som jobber med analyse av nettsteder melder det seg imidlertid andre spørsmål knyttet til lenker. For bedre å kunne forstå hva lenker er og hva de gjør, er det flere forskere som har analysert lenker og laget sine lenketypologier.

Ture Schwebs og Hildegunn Otnes presenterer i boka tekst.no en enkel lenketypologi. De skiller mellom a. eksterne lenker - lenker tar oss ut av nettstedet, b. interne lenker - lenker som viser til innhold og funksjoner innen nettstedet og c. intralenker - lenker som viser til andre steder i en tekst innenfor samme node. Med sitt språk-/tekstvitenskaplige perspektiv knytter de denne typologien til begrepene kontekst og kotekst og lenken får dermed funksjoner slik at eksterne og interne lenker bygger kontekst og intralenker er med på å bygge kotekst.

Anders Fagerjordet har i boka Web-medier lagt fram en helt annen lenketypologi. Også han har en funksjonell tilnærming og han skiller mellom: a. presentasjonslenker - lenker som viser hvor en tekst fortsetter, altså av typen "Les mer", b. navigasjonslenker - lenker som hjelper oss til å finn fram og som til sammen danner nettstedets "kart" og c. relasjonslenker - lenker som knytter relevant innhold sammen uansett hvor på nettstedet det er publisert.

De svenske diskursforskerne Anna-Marlin Karlsson og Per Ledin tar et noe annet analytisk grep i artikkelen Cyper, hyper og multi og kommer da også opp med en annen tredeling. De skiller mellom a. formatlenker - lenker som kategoriserer innhold, skaper helhet og styrer bruken av nettstedet, b. tekstlenker - lenker som tilbyr oss et utvidet innhold og c. dialogiske lenker - lenker som gir oss brukere mulighet for interaksjon med avsender.

Til, den nå kanskje lett forvirrede, bloggleseren vil jeg bare si følgende: Vi lever i en tid der "enten eller" har blitt erstattet av "både og". Sånn sett kan vi la oss berike av ulike tankemåter og tilnærminger. For meg (som har et funksjonalistisk instinkt) er det i alle fall slik at alle tre lenketypologiene er med på å utvide min forståelse av hva lenker gjør!

Norman Fairclough - gjesteforlesning 25/4 i Oslo

Årets begivenhet når det gjelder gjesteforlesninger ved UIO! Onsdag 25/4 kl. 10.00 - 12.00 holder Norman Fairclough gjesteforlesening på Blindern - biobygget aud. 3. Forelesningen er åpen for alle. Temaet er "Language and Globalization" og alle som har mulighet bør ta turen til Blindern denne formiddagen.

Fairclough regnes som den kritiske diskursanalysen opphavsmann og han har skrevet et utall bøker og artikler om språkets rolle i sosiale endringsprosesser. Denne gangen er det språkets rolle og betydning i den pågående globaliseringsprosessen vi får mulighet til å høre Fairclough ta opp til diskusjon. Jeg gleder meg!

Kathy Sierra og kampen om nettets innhold.

En av verdens mest kjente bloggere - Kathy Sierra - har den siste tiden vært utsatt for så mange sexistiske trusler at hun ikke lenger tør å delta i offentlige arrangementer. Hun skriver: As I type this, I am supposed to be in San Diego, delivering a workshop at the ETech conference. But I'm not. I'm at home, with the doors locked, terrified. Ikke nok med det, på sin blogg - Creating Passionate users - skriver hun nå: This will be the last post here for quite some time, until I figure out what to do next. Hun er altså truet til taushet!

Kathy Sierra er dessverre ikke alene om å bli truet og utskjelt gjernnom anonymiserte kommentarer på bloggsider og i diskusjonsforum. Det kan se ut som om grupper av menn utnytter sine muligheter for anomynitet, ikke bare til å spre udemokratiske, sexistiske og rasistiske holdninger, men også til å angripe kvinner på en slik måte at de ikke lenger tørr å ytre seg. Truslene er av en slik karakter at flere profilerte kvinner i praksis mister sin ytringsfrihet.

I en slik situasjon er det nødvendig at vi mannlige bloggere tar til motmele og stiller oss solidarisk med Kathy Sierra og andre kvinnelige bloggere. Dette handler ikke om hvorvidt vi er enige eller ikke i de de ulike synspunktene Kathy Sierras fremmer, men om hvordan vi skal stille oss til de truslene som ikke rammer oss selv, og om hvordan vi kan bidra til at webben skal forbli en kanal for fri meningsutveksling, kritisk debatt og kreative ideutveksling. Vi kan markere vår motstand mot den voksende atavismen på ulike uorganiserte og organiserte måter. Deltakelse i kampanjer som STOP CYPERBULLING er en av flere muligheter.

I-ordet, bør vi forkaste det?

En del norske web- og hypertekstforskere mener at I-ordet, INTERAKTIVITET, bør forkastes . Anders Fagerjord er ett eksempel. Han skriver i boka Web-medier at "interaktivitet er et ord jeg ikke trenger mer". Espen Aarseth er et annet eksempel. Han hevder i artikkelen Interaksjon som utopi at siden interaktivtet er "et så uklart og misbrukt ord, er det bedre å bruke mer nyanserte og presise begreper som beskriver de fenomene vi prøver å fange inn". Han sier også at "forskere som bruker termen interaktivitet blir reklamebransjens og dataindustriens "nyttige idioter".

Dette er sterke ord. Ord som man kan sympatisere med, men som også krever at interaktiviet erstattes med et bedre begrep. Espen Aarseth har lansert et slikt alternativ med sitt "ergodiske medier", men hittil er det så vidt jeg kan se kun et fåtall forskere som har fulgt opp. Personlig foretrekker jeg Martin Engebretsens tilnærming. I den lærerike og interessesante artikkelen Tale, skrift, digital skrift skriver han følgende: "Med interaktivitet skal her ikke forstås det forhold at et menneske kan gi en datamaskin visse beskjeder eller stimuli, hvorpå maskinen gir en mer eller mindre adekvat reaksjon. Vi skal knytte begrepet til interaksjon mellom diskursivt likeverdige parter, dvs. mellom mennesker (jf. Rogers 1994). Når datamaskiner er lenket sammen i nettverk, kan de i høy grad være medium for slik interaksjon, ved hjelp av e-post, e-oppslagstavler, debatt- eller praterom, rollespillprogrammer etc. Det nye er at interaksjonen nå kan skje ved hjelp av skrift og over distanse – og likevel med en tidsmessig umiddelbarhet som skriften aldri tidligere har hatt". Altså: Interaktivet som digitalt mediert interaksjon. En slik definisjon kan nok virke begrensende for mange, men for egen del har jeg innsett at det er grunn til å vise tilbakeholdenhet med hensyn til når I-ordet skal brukes.

Blodappelsinens forvandling

I ganske mange år har det blitt solgt Blodappelsiner(citrus sanguinea) i dette landet. Nå har Bama omdøpte "blodappelsiner" til "røde appelsiner" med følgende konsekvens: Salget har økt med over 50 %. Navnskiftet er ikke ledsaget av noen ny og aggresiv markedsføring. Det er bare benevnelsen som er endret. Produktsjef Cathrine Skogland i Bama begrunner endringen slik: "Vi syntes blodappelsiner var et unødvendig vemmelig navn på en så god frukt, derfor var det på tide å skifte. Vi tror særlig barn kommer til å spise mer av den nå som den har fått nytt navn."

Bama mener altså at benevnelsen "blodappelsin" er "vemmelig" og mange appelsinkjøpere har tydeligvis vært enig. Men hvorfor er kombinasjonen "blod" + "appelsin" blitt såkalt vemmelig og kombinasjonen "rød" + "appelsin" attraktiv og positiv? En mulig forklaring er endringer i de ulike konnotasjonene som oppstår. Ord er som kjent meningsskapende tegn, og i semiotikken er ord å betrakte som mangetydige tegn. Vi kan f.eks. skille mellom ordets denotasjon, dets leksikalske eller mest anerkjente betydning, og ordets konnotasjon, dets ulike tilleggsbetydninger ofte av metaforisk/metonymisk karakter. Har konnotasjonene knyttet til "blod" i økende grad blitt mer negative og konnotasjonene knyttet til "rød" blitt mer positive? Blod har historisk sett hatt mange positive konnotasjoner; selve livet, det vitale mennesket, det guddommelige(kristi blod som rensende og forløsende), kameratskap(blodsbrødre). Samtidig har blod også sosialt sett vært knyttet sammen med mer negative uttrykk som i "blodhevn" og "kaldblodig".

I følge BAMA er altså "vemmelig" blitt en viktige konnotasjon til blod. Har dette noe med bildene(foto) og filmens økte betydning å gjøre? Det at TV-mediet stadig konfronterer oss med blodige bilder og scener om alt fra ulykker til krig? Har det noe med HIV/AIDS å gjøre ? Blodet som smittebærer? Har vi og særlig barna(som jo er BAMAs målgruppe) blitt så overbeskyttet at vi ikke lenger vil ha noe som kan minne oss om vår egen sårbarhet og dødelighet? og er i tilfelle BAMA med sin benevnelsespolitikk med på å konstruere "blod" som noe sosialt sett uakseptabelt og negativt? For blodbankene er dette i tilfelle dårlig nytt. De har jo lenge merket at det stadig har blitt vanskeligere å rekruttere blodgivere. Kanskje er det ikke så rart nå som blod=vemmelig.