Forbrydelsen

Den danske tv-serien Forbrydelsen er en av de få serier som har fanget min interesse det siste året. Avslutningen var riktignok en stor skuffelse, men serien som helhet var likevel svært godt laget. Spørsmålet jeg har stilt meg flere ganger er: Hvorfor stiller Forbrydelsen i en slik særklasse?

En ting er selvsagt skuespillernes flotte prestasjoner, men andre serier har hatt sine uten at det har hjulpet stort. Hverken de gjennnomgående motivene(storbyen, kriminalgåten, den moderne familien, politikkens karakter av manipulasjon og rå maktkamp) eller tematiseringen av forhold som identitet og klasse, makt og maktesløshet i det moderne samfunnet eller politikkens medialisering er spesielt orginale. Vi har hørt og sett det før, men likevel var det noe som var annerledes, som har fanget meg og gjort meg interessert. På det generelle nivået mener jeg mye av svaret på spørsmålet er at Forbrydelsen kombinerer moderne motiv og tema med en usedvanlig god fortellerteknikk. Bare tenk på den dynamiske måten spørsmålet om nærhet og distanse blir løst mht forholdet mellom Sara Lund(nærhet i rom og holdning skaper sympati) og etterforskningslederen(distanse i rom og holdning skaper antipati) eller i skildringen av Vagn(skiftingene i graden av nærhet i tid, rom og holdning skaper våre skiftende sympatier/antipatier til ham). Mange ganger i løpet av de 20 episodene har jeg derfor stilt meg spørsmålet: Hvordan fortelles det akkurat nå og hvem er det som ser? Fortellingen fortelles gjennom filmfortellerens samlede bruk tekniske og menneskelige virkemidler, mens det er kameraet som ser. I Forbrydelsen er imidlertid kameraets orienteringspunkt aldri ensidig, det skifter fra å være Sara Lunds, Troels, Vagns, til Theis, Pernilles eller utvendig(på avstand). Kameraet som "den som ser" er også veldig viktig for spenningsskapningen: Tenk på kameraets avstand til Sara Lund når hun kommer opp trappen og oppdager at en ledning til lyset i gangen er kuttet. Avstanden skaper umiddelbart en seer-reaksjon. Er morderen der? Ser han Sara? Er Sara i fare?

Dette er ikke stedet for å gjennomføre en omfattende narrativ analyse av serien, men jeg har en sterk lyst til å finne ut mer om hva det var med Forbrydelsen som gjorde den så veldig mye bedre enn det som vanligvis produseres av krim. Og ikke minst har jeg et ønske om å se mer. Med så mange løse tråder i avslutningsepisoden bør jo historien lett kunne videreføres!

Om å lese Jorge Luis Borges - ”Pierre Menard, forfatter av Don Quijote”

Den argentinske forfatteren Jorge Luis Borges er spennende lesning. Jeg har nettopp lest en av hans mest berømte fiksjons-tekster ”Pierre Menard, forfatter av Don Quijote”. Den absurde historien vi blir presentert for i form av et fiktivt litterært essay er slik: Den nylig avdøde, franske forfatteren Pierre Menard, har i tillegg til en rekke kjente utgivelser også arbeidet med et ganske spesielt prosjekt: Det å skrive romanen Don Quijote på nytt, ikke som gjendiktning og prafrasering av den opprinnelige roman, men som Don Quijote utgitt av Menard. Med de samme ordene, setningene og syntaksen som den opprinnelige romanen utgitt av Cervantes. Menards Don Quijote skal være helt identisk med Cervantes Don Quijote, men altså skrevet i en annen tid av en annen forfatter. Arbeidet ble aldri fullført. Ved Menards død er ingen ting tilbake til tross for at et årelangt arbeid er nedlagt. Det eneste synlige som består av alt det usynelige han har utført, er den metoden han har utviklet.

Spørsmålet om hva slag type av tekst jeg hadde å gjøre med meldte seg raskt under lesningen: Er dette sakprosa eller fiksjon, novelle eller en faglig tidsskriftsartikkel, et litterært essay?

Borges bruker essaysjangeren. Som andre sjangere strukturerer den teksten ved å legge begrensinger på den ved hjelp av konvensjoner for struktur, form og språklige/retoriske strategier. Som lesere møter vi de ulike sjangrene med ulike sett av forventninger basert på vår kompetanse og sosiokulturelle tilhørighet. Sjangerbrudd blir dermed interessante fenomener fordi de oppleves av leseren som forventningsbrudd og fordi de skaper usikkerhet med hensyn til det kommunikative formålet. Slike forventingsbrudd kan føre til flere ting; negativt - at vi ikke forstår teksten eller positivt - at teksten setter i gang tankeprosesser hos oss som ellers ikke ville ha oppstått. I Borges tekst er det altså brukt virkemidler som sjangermessig ligger tett opp til sakprosaen(påstander, referanser til høyst reelle personer og bøker). En saksprosa som i min lesning undergraves mer og mer etter hvert som teksten utvikles og vi blir presentert for Menards fantastiske og helt åpenbare fiktive prosjekt med å ”skrive en helt ny Don Quijote”. Borges bruker her sjanger-overskridelsen bevisst som et språklig virkemiddel for å understreke tematiske problemstillinger.

Ironi kan defineres som et virkemiddel der vi sier/skriver en ting, men mener noe annet – ofte det motsatte. Parodien på sin side framtrer som overdrivelse og latterlig etterlikning av noe som er sagt/skrevet før, men vil ofte kunne oppfattes ironisk.

Jeg vil mer enn antyde at parodi og ironi er sentralt virkemidler i Borges konstruksjon av denne teksten. Allerede i tittelen ligger det en påstand som leseren raskt vil tolke som enten som en provokasjon eller som ironi. Det parodisk/ironiske fortsetter utover i teksten. Beskrivelsen av Menards masterplan står, slik jeg leser den, både i overdrivelsens og ironiens tegn. Fortelleren siterer blant annet Menard påstand om at ”Min oppgave er ikke vanskelig – i sitt vesen”, for ”Det er nok at jeg er udødelig for å kunne fullføre den”. Og når vi leser at fortelleren ”Natt etter natt” har lest(”bladd”) i et av kapitlene i Cervantes Don Quijote og der gjenkjent Menards stil og stemme i ordene ”flodens nymfer, den sørgende og våte Ekko” blir det hele svært parodisk.

Vi har her en fortelling så sterkt preget av parodi og ironi den tenderer til undergraver sin egen troverdighet. Hvilken funksjon kan bruken av parodi og ironi ha? Gjennom parodien, ironien og ”namedroppingen” i teksten konstrueres det en adressat som også er med på å styre den konkrete leserens lesning av teksten. Parodien og ironien har dessuten andre funksjoner: de gjør at teksten er svært morsom å lese og de er med på å skape intellektuell interesse og nysgjerrighet.

I en slik sammensatt tekst er tematikken omfattende og komplisert. Blant annet lesemåten og valg av fokus vil være avgjørende. Leses teksten som en moderne parallell til Cervantes Don Quijote vil både hybris og forholdet språk og virkelighet kunne være sies å bli tematisert. I min egen lesning aktualiseres imidlertid følgende tema: Leserens rolle, noe vi kan reformulere som lesningens og fortolkningens avhengighet av leseren, av leserens sosiokulturelt fargede kompetanse og av den kulturelle konteksten som lesningen finner sted i. En lang rekke tekst-teoretikere de siste 30 årene hevdet at tekster er kulturelt konstituert og at fortolkningen av tekster skjer i en sammenheng der tekst, leser og situasjons-/kulturkontekst inngår i et produktivt samvirke. En forsker som Stanley Fish argumenterer sterkt for at vår lesning er innrammet av situasjoner og tolkingsfellesskaper, og at vi, når vi leser, produserer mening mer enn vi oppdager tekstens mening.

For å unngå å bli beskyldt for selvrefererende nonsense eller ”fri” lesning, skal jeg forankre et slikt tema i selve teksten. La oss starte opp med noen sitater:

1.”Tekstene hos Cervantes og Menard er ordrett identiske, det er bare det at den sistnevntes er uendelig meget rikere”, 2. ”Man vil huske at don Quijote” ”feller dommen over lærdommens menn og frikjenner krigens menn”, ”men hvordan kan den don Quijote, som er skapt av Pierre Menard, en samtidig med ”la trahison des clercs” og Bertrand Russel, nedverdige seg til slike tåkete sofismer” og 3. ”også kontrasten mellom de to forfatternes stil er markant. Menards arkaiserte stil lider av en viss affektasjon – hva var jo når alt kom til alt ikke spanier”.

Premisset her er sitat nr. 1: Tekstene er ordrett identiske, men de blir tolket som forskjellige både mht innhold og stil. Innholds- og meningsmessig blir to identiske tekster forskjellige fordi leseren knytter de til ulike tolkningsrammer. Med den sosiokulturelle ballasten vi som moderne lesere har etter Auschwitz blir Menards hyllest av ”krigens menn” i beste fall noe som må tolkes ironisk. Også ”stilen” vil bli oppfattet som helt forskjellig. Menards stil er ”rikere” enn Cervantes fordi den har et tilleggsmoment – den er ”arkaisert” d.v.s. en etterlikning av en gammeldags og foreldet stil. Denne arkaiseringen er meningsskapende fordi den er skrevet i moderne tid av en moderne forfatter. Den er med på skape den meningen som gjør at Menards tekst er ”rikere” for en moderne leser.

I likhet med Don Quijote, helten hos Cervantes, er Menard, helten hos Borges, en tragikomisk figur preget av hybris og lav virkelighetsforankring. En figur som totalt mislykkes med sitt store prosjekt. Som fortelleren sier om Menards ”tusenvis av manuskripsider”: ”han sørget for at de ikke skulle overleve ham”. Alt er altså bort, ikke ulikt den opprinnelige Don Quijotes brente ridderromaner. Likevel er det noe tilbake, nemlig Menards metode. ”En ny metode” som i fortellerens tolkning tillegges Menard som jo ”kanskje uten å ville det” har ”beriket lesningens forsømte og rudimentære kunst”. Trolig er det møtet med denne ”metoden”, en metode som problematiserer fortolkingens forutsetninger, at vi som lesere(i 2007) av ”Pierre Menard, forfatter av Don Quijote” opplever noe mer enn en morsom, underholdende og fantastisk fortelling.

Blekingegadebanden

Den danske journalisten og forfatteren Peter Øvig Knudsen har skrevet en spennende og tankevekkende bok om Blekingegadebanden. Boka har blitt en bestselger av det helt stor i Danmark. På besøk i kbh i sommer fikk jeg en sterk anbefaling om å lese boka, noe jeg da også gjorde med stigende interesse.

Denne "banden" var ingen vanlig forbryterbande, men en gruppe maoistiske aktivister som i det fredelige Danmark utviklet sin aktivisme til noe mer enn det vi vanligvis forbinder med politisk aktivisme: Nemlig til bankran, kidnappinger, forfalskninger m.m.

Det er spennede å følge forfatterens skildring av denne gruppens utvikling fra radikal maoisme til bankranere i revolusjonens og PFLPs tjeneste. Det er en klok bok uten unødvendig moralisme. Boka formidler en god forståelse for ideenes og ideologiens betydning som drivkraft for menneskelig handling. Den er slik sett et godt eksempel på at Max Weber-inspirerte teorier om sosial handling kan være et utmerket utgangspunkt for god sakprosa. "Blekingegadebanden" er hermed anbefalt på det aller varmeste!

Nettprat/chat som kanal for infotjeneste og service II - Symantec.

Jeg har tidligere (17/5-07) skrevet om bruke av nettprat/chat som kanal for informasjonstjenester, service og support. I økende grad har nettprat blitt et alternativ til telefontjenester. Det er kostnadsstrukturen som utgjør drivkraften for bedriftene: Ved å spare og "rasjonalisere" på informasjon, service og support, holdes prisene på produktene nede, men for oss kunder kan dette fort bli alt annet enn billig og rasjonelt. (Det fikk jeg smertelig erfare i sommer da kjøleskapet stoppet opp. Mer om det en annen gang.)

Når jeg her om dagen hadde bruk for support fra Norton/Symantec og på siden Hjelp til tekniske problemer fikk valget mellom å betale kr. 120,- for telefonsupport eller få en gratis nettprat, var valget egentlig ganske enkelt. Problemet er imidlertid at telefon nok må sies å være en rikere kanal(kommunikasjonsvirkemidlene er mer bredspektrede for deltakerene) enn nettprat.

Med de gode erfaringene fra Scandiabanken som balast gikk jeg trøstig i vei og resultatet ble etter hvert ikke så verst, men det var først etter en del plunder og tidsbruk.

For det første: Det å komme igang med chat krevede at jeg lastet ned og installert programmvare. Det tok sin tid.

For det andre: Det å få kontakt og det å gjennomføre "samtalen" var heller ikke gjort på en-to-tre, men jeg fikk ettervhert kontakt med et supportsenter i Sverige et sted og etter to samtaler var problemet løst.

Samlet tidbruk: ca 1,5 time gikk med av min arbeidstid den dagen.

Hva lærer jeg ved å være student og gå opp til en teorieksamen?

Eksamensjobbing + vanlig jobbing + varmen den siste tiden har tappet meg for krefter og blogging har blitt nedprioritert. Nå kommer sommeren og dermed blir det nok ikke så mye publisering på en stund framover. Etter en slitsom eksamensperiode kommer ettertanken: Har jeg lært noe som øker min dannelse og innsikt? Jeg håper jo det, men etter å ha skrevet meg tom på en seks-timers skoleeksamen kommer tvilen snikende. Har jeg egentlig forstått noe som helst og hvordan skal jeg kunne anvende dette?

Jeg skrev om Habermas, hans modenitetsteorien med vekt på system- og livsverden som motpoler og om hvordan penger/marked og byråkratisk makt trenger inn i samfunnets ulike sfærer. Dette er jo relativt abstrakte saker og derfor var min glede stor da jeg for et par dager siden opplevde at teoriene ble bekreftet i to nyhetsoppslag på samme dag. Først leste jeg Shabena Rehmans artikkel i Aftenposten om hvordan en Stand-up com har endret Skatteetatens måte å forhold seg til folk på. Et yppelig eksempel på det Habermas mener når han skriver at livsverden kan gå til motangrep på systemverden. Det andre oppslaget handlet om Fotballforbundets behandling av to dame-fotballklubbers gjensidig overenskomst. Her framsto Fotballforbundet som systemverden av verste sort. For min del var det likevel en måte å få rystet av seg eksamensdepresjonen på. For Habermas teori gav faktisk mening til konkrete forhold her og nå!