Disgrace - nå som film

En av mine favorittbøker - Disgrace - har nå kommet som film i regi av Steve Jacobs og med John Malkovich i rollen. Jeg har ikke sett filmen enda, men som forberedelse til filmopplevelsen har jeg rekonstruert tidligere notater fra gjennomlesing av boka:

Konteksten
Disgrace ble utgitt i 1999 av den sør-afrikanske, hvite forfatteren J.M. Coetzee. Både opphevelsen av apartheid-regimet og den prosessen som ble satt i gang i landet for å skape et best mulig grunnlag for en forsonet og ”ny” nasjon må tolkes å utgjøre viktige kontekstuelle forutsetninger for romanen. Etablering av et nytt Sør-afrika snudde opp/ned på de politiske maktforholdene. Dette reflekteres i romanen på mange vis. Et eksempel er skildring av ”Petrus” og hans forvandling fra landarbeider til selveiende bonde. Arbeidet til ”The Truth and Reconciliation Comission” er en annen kontekstuell faktor. Denne kommisjonens skulle utvikle grunnlaget for en sosial og menneskelig forsoning mellom svart og hvite i Sør-afrika. Kommisjonens anbefalinger var viktige for å forhindre et samfunnsmessig sammenbrudd, men skapte også en debatt som reflekteres i romanen. Dette førte til at den av noen ble stemplet som rasistisk, noe som igjen var medvirkende til at forfatteren flyttet fra Sør-Afrika.

Historien
I Disgrace følger vi David Lurie, professor ved et nylig omorganisert universitet i Cape Town, skilt og far til en voksen datter. Han bor alene, planlegger å skrive en opera om den engelske forfatteren Baron og løser sine sosiale- og seksuelle behov ved å jevnelig treffe den luksusprostituerte, muslimske kvinnen Soraya. Ved en tilfeldighet påtreffer han Soraya sammen med hennes to små barn. Dette endrer relasjon og kontakten mellom de to blir brutt. Han innleder en seksuell kontakt med en ung kvinnelig student, Melanie Isaacs. Mens David, til tross for den store aldersforskjell, i økende grad føler en seksuell tiltrekning og velger å følge sitt seksuelle begjær, er hun tilbakeholden og passiv i forholdet. Melanie bestemmer seg for å bryte ut og anmelder David for seksuell trakassering. David forsvarer seg ikke, men velge å si opp sin stilling ved universitet og han forlater Cape Town for å besøke sin datter, Lucy, som er bosatt ut på landsbygda og driver med frukt- /grønnsaksdyrking og hundepass. Her møter David datterens nabo, Petrus. Han er svart, tidligere landarbeider som etter de politiske forandringene har fått eiendomsrett til jord og opptrer som en stolt og selvstendig bonde. David forsøker å tilpasse seg livet på gården og lokalsamfunnet bl.a. ved gå inn i et engasjert arbeid for syke og døende hunder/dyr på en lokal dyreklikk. Så skjer det fatale: de blir angrepet og ydmyket av tre svarte menn som voldtar Lucy og skader David. Lucy nekter å anmelde overfallet og voldtekten. Hun ønsker ikke en skjerpet konflikt med den svarte befolkningen i området hvor hun fortsatt ønsker å bo. David er uenig og forholdet mellom dem blir stadig vanskeligere. David drar tilbake til Cape Town, der finner han huset sitt plyndret og opplever at tidligere venner/kollegaer unngår ham. Da det viser seg at Lucy som en følge av voldtekten har blitt gravid og at en av voldtektsmennene har flyttet inn hos naboen, Petrus, oppsøker David igjen Lucy og forsøker å overtale henne å flytte til Europa. Hun avslår. Motsetningene mellom far og datter forsterkes og David kan ikke lenger bo på gården. Han finner seg imidlertid heller ikke lenger til rette i Cape Town og bosetter seg i nærheten av dyreklinikken, han forsetter å skrive på sin opera og han forsterker sitt engasjert på dyreklikken. Samtidig forsøker å reetablere en ny type relasjon til datteren basert på en aksept av at hun er voksen, selvstendig og forskjellig fra ham.

Narrasjonen
Et sentral narrativt grep i boka dreier seg om hvordan teksten bidrar til å skape en holdningsdistanse mellom David på den ene siden og fortelleren/de andre personfigurene på den andre. Holdningsdistanse er noe som vises via verdivurderinger i skildringen av konfliktfylte situasjoner. Et eksempel er skildringene av Davids samleier med den unge studenten Melanie: ”She does not resist. All she does is to avert her lips, avert her eyes” og “He makes love to her one more time, on the bed in his daughters room”. For leseren blir Melanie et synlig offer for en mye eldre manns manipulasjoner. Riktignok reflekterer David over det samme, men gjennom selve skildringen og de holdningskonotasjonene som oppstår får fortelleren fram sin distanse til David og hans handlinger.

Bokas narrativt perspektiv, det punktet, eller den personen handlingen ses ut i fra, kan vi finne ved å spørre: ”hvem ser?” (til forskjell fra ”hvem forteller?”). Perspektivet vises særlig gjennom psykologiske og idelogiske aspekter som framkommer i teksten. Dels via fortellerens ”utvendige” perspektiv, men mest via David innvendige perspektiv. Det er ofte David som ”ser”, som har tydelige psykiske reaksjoner og som artikulerer bestemte ideologiske holdninger. Et eksempel er perspektivet på de omorganiseringene som er gjennomført på universitetet han jobber; hans fakultet for klassiske og moderne språk har blitt lagt ned til fordel for kommunikasjonsfaget, et fag han bare har forakt for. Universitet har blitt en ”emasculated institution of learning”.

En viktig effekt av denne personorienteringen er at fortellingen både blir en fortelling om David og samtidig Davids fortelling. Dette er med på å skape en stor grad av nærhet til og en viss sympati med David, men nærhet blir samtidig sterkt motsagt av holdningsdistansen og David framstår som en person vi erkjenner som sammensatt, men som likefullt har mange svært usympatiske trekk.

Tematikken
Disgrace åpner for flere ulike tematiske tolkninger. Ved siden den åpenbare tematiseringen av menneskelige betingelser for verdighet og vanære, er andre temaer som spenningen mellom system og subjekt, samlivets og seksualitetens organisering og individets tilpasning/misstilpasning ved sosial endring, enkelt å tolke i lesningen. Personlig synes jeg bokas tematisering av forholdet makt – tvang, eller nærmere bestemt forholdet mellom maktens muligheter og tvangens begrensninger, er særlig interessant.

I tradisjonell maktteori er makt lik undertrykkelse: noen-får-noen-andre-til-å-gjøre-det-de -ellers-ikke-ville-gjort. Et alternativt maktperspektiv er Foucaults der det er tvangen og ikke makten som er undertrykkende og begrensende. For Foucault er makten produktiv, den er det mulighetsskapende, det som setter noe i gang og som skaper nye muligheter for alle som er villige til å delta i spillet. Tvangen derimot er det som låser situasjonen, fjerner mulighetene og stopper spillet.

I forholdet mellom David og den prostituerte Soraya finner vi en tilsynelatende harmonisk organisering av det seksuelle. Dette er beskrevet slik i åpningssetningen: ”Til å være en mann på hans alder, toogfemti år og skilt, synes han at han har løst problemet med sex ganske bra”. Denne harmonien viser seg imidlertid å være svært skjør, den mangler både samfunnsmessig aksept og den tilfredsstiller ikke Davids personlige behov. Når David etter hvert både ønsker mer og begynner å trenge i Sorayas privatliv, opplever hun det både som et overgrep og en trussel om avsløring og mulig vanære. Sett med Foucaults briller låser det hele seg når Davids makt (penger og vilje til å organisere sin seksualitet på en særegen måte) forandres til bruk av tvang (riktignok mild med bruk av privatdetektiv for å oppspore henne, telefonoppringing til hennes private hjem) og Soraya trekker seg ut.

I fortellingen om Davids forhold til den unge studenten Melanie blir tvangen og dens konsekvenser tydligere og dessto mer vanærende. David bringer både seg selv og Melanie i en umulig situasjon gjennom sine seksuelle handlinger. Han kunne valgt å bruke sin kunnskap som maktgrunnlag på en produktiv måte for å oppnå kontakt med Melanie på andre områder enn det seksuelle, men han velger tvangen og må selv smertelig erkjenne dette: ”Ikke voldtekt, ikke helt, men ikke desto mindre uønsket, ja tvers igjennom uønsket”. Konsekvensene av dette overgrepet, denne tvangen blir fatal. Han bringer seg selv i total vanære, mister jobb og all sin kulturelle og sosiale kapital.

Fortellingens neste store overgrep skjer etter at David har hatt en diskusjon med datteren, Lucy, om seksualiteten og begjærets grenser. I den diskusjon går David langt i sitt forsvar av sine handlinger overfor Melanie. Kort etter denne diskusjonen blir de overfalt av tre svarte menn. Han blir slått og ydmyket og hun voldtatt. Når Lucy i etterkant nekter å anmelde voldtekten tenker David følgende: ”Lucy’s secret, his disgrace”. Hvorfor blir dette Davids vanære? Fordi han ikke klarte å beskytte henne? Eller fordi det minner om/kan parallellføres med hans eget overgrep mot Melanie? Begge deler er mulige svar. David har brakt seg selv og Melanie i vanære gjennom egne handlinger og han må leve med skammen over at han ikke klarte å forsvare sin datter.

Ser vi på denne dramatiske hendelsen i lys av makt/tvang tematikken og spørsmålet om Sør-Afrikas framtid, kan framtiden fortone seg temmelig dyster. Med skildringen av denne hendelsen og det som skjer i etterkant der den ene overgriperen, Pollux, flytter inn hos Petrus, Lucys nabo, stiller boka oss overfor en alvorlig problemstilling:

Skal den tvangen som de hvite før utøvde overfor den svarte befolkning bare vendes om, skal menns overgrep mot kvinner aldri ta slutt eller skal den nye situasjonen kunne brukes produktivt, til å skape nye muligheter for alle? I den grad Disgrace gir noe svar på dette er svaret pessimistisk. Et nært tolkingsalternativ blir at det ikke finnes noe mulighet for gjensidig anerkjennelse, men at det er den evige gjentakelsen av tvangen som er mennesket grunnleggende natur.

Diskusjonen mellom David og Lucy om hvorvidt Lucy skal forlate Sør-Afrika eller ikke, illustrerer de ulike ”hvite” posisjonene, mens den disiplinerende inngripen som Petrus gjør overfor Pollux kan sies å illustrere de ”svarte” posisjonene. Lucys valg, det å bli boende og det å inngå en allianse med Petrus beskriver hun som ”But perhaps that is a good point to start from again. Perhaps that is what I must learn to accept. To start at ground level”. En mulig "positiv" tolking som jeg ser er denne: Hun vil, på tross av at hun har blitt vanæret, gjøre et nytt forsøk på å påvirke situasjonen, delta i spillet for å bidra til å gjøre den nye makten produktiv. Men spørsmålene blir likevel stående: Er dette psykisk sett realistisk når aksepten av overgrep blir en av premissene for å tilpasse seg spillets nye regler? Har tilgivelsen ingen grenser? En "negativ" tolkning er at hun styrer mot en selvutslettende underkastelse.

Boka var sterkt lesning. Nå er jeg spent på filmen!