Forbrydelsen

Den danske tv-serien Forbrydelsen er en av de få serier som har fanget min interesse det siste året. Avslutningen var riktignok en stor skuffelse, men serien som helhet var likevel svært godt laget. Spørsmålet jeg har stilt meg flere ganger er: Hvorfor stiller Forbrydelsen i en slik særklasse?

En ting er selvsagt skuespillernes flotte prestasjoner, men andre serier har hatt sine uten at det har hjulpet stort. Hverken de gjennnomgående motivene(storbyen, kriminalgåten, den moderne familien, politikkens karakter av manipulasjon og rå maktkamp) eller tematiseringen av forhold som identitet og klasse, makt og maktesløshet i det moderne samfunnet eller politikkens medialisering er spesielt orginale. Vi har hørt og sett det før, men likevel var det noe som var annerledes, som har fanget meg og gjort meg interessert. På det generelle nivået mener jeg mye av svaret på spørsmålet er at Forbrydelsen kombinerer moderne motiv og tema med en usedvanlig god fortellerteknikk. Bare tenk på den dynamiske måten spørsmålet om nærhet og distanse blir løst mht forholdet mellom Sara Lund(nærhet i rom og holdning skaper sympati) og etterforskningslederen(distanse i rom og holdning skaper antipati) eller i skildringen av Vagn(skiftingene i graden av nærhet i tid, rom og holdning skaper våre skiftende sympatier/antipatier til ham). Mange ganger i løpet av de 20 episodene har jeg derfor stilt meg spørsmålet: Hvordan fortelles det akkurat nå og hvem er det som ser? Fortellingen fortelles gjennom filmfortellerens samlede bruk tekniske og menneskelige virkemidler, mens det er kameraet som ser. I Forbrydelsen er imidlertid kameraets orienteringspunkt aldri ensidig, det skifter fra å være Sara Lunds, Troels, Vagns, til Theis, Pernilles eller utvendig(på avstand). Kameraet som "den som ser" er også veldig viktig for spenningsskapningen: Tenk på kameraets avstand til Sara Lund når hun kommer opp trappen og oppdager at en ledning til lyset i gangen er kuttet. Avstanden skaper umiddelbart en seer-reaksjon. Er morderen der? Ser han Sara? Er Sara i fare?

Dette er ikke stedet for å gjennomføre en omfattende narrativ analyse av serien, men jeg har en sterk lyst til å finne ut mer om hva det var med Forbrydelsen som gjorde den så veldig mye bedre enn det som vanligvis produseres av krim. Og ikke minst har jeg et ønske om å se mer. Med så mange løse tråder i avslutningsepisoden bør jo historien lett kunne videreføres!

Om å lese Jorge Luis Borges - ”Pierre Menard, forfatter av Don Quijote”

Den argentinske forfatteren Jorge Luis Borges er spennende lesning. Jeg har nettopp lest en av hans mest berømte fiksjons-tekster ”Pierre Menard, forfatter av Don Quijote”. Den absurde historien vi blir presentert for i form av et fiktivt litterært essay er slik: Den nylig avdøde, franske forfatteren Pierre Menard, har i tillegg til en rekke kjente utgivelser også arbeidet med et ganske spesielt prosjekt: Det å skrive romanen Don Quijote på nytt, ikke som gjendiktning og prafrasering av den opprinnelige roman, men som Don Quijote utgitt av Menard. Med de samme ordene, setningene og syntaksen som den opprinnelige romanen utgitt av Cervantes. Menards Don Quijote skal være helt identisk med Cervantes Don Quijote, men altså skrevet i en annen tid av en annen forfatter. Arbeidet ble aldri fullført. Ved Menards død er ingen ting tilbake til tross for at et årelangt arbeid er nedlagt. Det eneste synlige som består av alt det usynelige han har utført, er den metoden han har utviklet.

Spørsmålet om hva slag type av tekst jeg hadde å gjøre med meldte seg raskt under lesningen: Er dette sakprosa eller fiksjon, novelle eller en faglig tidsskriftsartikkel, et litterært essay?

Borges bruker essaysjangeren. Som andre sjangere strukturerer den teksten ved å legge begrensinger på den ved hjelp av konvensjoner for struktur, form og språklige/retoriske strategier. Som lesere møter vi de ulike sjangrene med ulike sett av forventninger basert på vår kompetanse og sosiokulturelle tilhørighet. Sjangerbrudd blir dermed interessante fenomener fordi de oppleves av leseren som forventningsbrudd og fordi de skaper usikkerhet med hensyn til det kommunikative formålet. Slike forventingsbrudd kan føre til flere ting; negativt - at vi ikke forstår teksten eller positivt - at teksten setter i gang tankeprosesser hos oss som ellers ikke ville ha oppstått. I Borges tekst er det altså brukt virkemidler som sjangermessig ligger tett opp til sakprosaen(påstander, referanser til høyst reelle personer og bøker). En saksprosa som i min lesning undergraves mer og mer etter hvert som teksten utvikles og vi blir presentert for Menards fantastiske og helt åpenbare fiktive prosjekt med å ”skrive en helt ny Don Quijote”. Borges bruker her sjanger-overskridelsen bevisst som et språklig virkemiddel for å understreke tematiske problemstillinger.

Ironi kan defineres som et virkemiddel der vi sier/skriver en ting, men mener noe annet – ofte det motsatte. Parodien på sin side framtrer som overdrivelse og latterlig etterlikning av noe som er sagt/skrevet før, men vil ofte kunne oppfattes ironisk.

Jeg vil mer enn antyde at parodi og ironi er sentralt virkemidler i Borges konstruksjon av denne teksten. Allerede i tittelen ligger det en påstand som leseren raskt vil tolke som enten som en provokasjon eller som ironi. Det parodisk/ironiske fortsetter utover i teksten. Beskrivelsen av Menards masterplan står, slik jeg leser den, både i overdrivelsens og ironiens tegn. Fortelleren siterer blant annet Menard påstand om at ”Min oppgave er ikke vanskelig – i sitt vesen”, for ”Det er nok at jeg er udødelig for å kunne fullføre den”. Og når vi leser at fortelleren ”Natt etter natt” har lest(”bladd”) i et av kapitlene i Cervantes Don Quijote og der gjenkjent Menards stil og stemme i ordene ”flodens nymfer, den sørgende og våte Ekko” blir det hele svært parodisk.

Vi har her en fortelling så sterkt preget av parodi og ironi den tenderer til undergraver sin egen troverdighet. Hvilken funksjon kan bruken av parodi og ironi ha? Gjennom parodien, ironien og ”namedroppingen” i teksten konstrueres det en adressat som også er med på å styre den konkrete leserens lesning av teksten. Parodien og ironien har dessuten andre funksjoner: de gjør at teksten er svært morsom å lese og de er med på å skape intellektuell interesse og nysgjerrighet.

I en slik sammensatt tekst er tematikken omfattende og komplisert. Blant annet lesemåten og valg av fokus vil være avgjørende. Leses teksten som en moderne parallell til Cervantes Don Quijote vil både hybris og forholdet språk og virkelighet kunne være sies å bli tematisert. I min egen lesning aktualiseres imidlertid følgende tema: Leserens rolle, noe vi kan reformulere som lesningens og fortolkningens avhengighet av leseren, av leserens sosiokulturelt fargede kompetanse og av den kulturelle konteksten som lesningen finner sted i. En lang rekke tekst-teoretikere de siste 30 årene hevdet at tekster er kulturelt konstituert og at fortolkningen av tekster skjer i en sammenheng der tekst, leser og situasjons-/kulturkontekst inngår i et produktivt samvirke. En forsker som Stanley Fish argumenterer sterkt for at vår lesning er innrammet av situasjoner og tolkingsfellesskaper, og at vi, når vi leser, produserer mening mer enn vi oppdager tekstens mening.

For å unngå å bli beskyldt for selvrefererende nonsense eller ”fri” lesning, skal jeg forankre et slikt tema i selve teksten. La oss starte opp med noen sitater:

1.”Tekstene hos Cervantes og Menard er ordrett identiske, det er bare det at den sistnevntes er uendelig meget rikere”, 2. ”Man vil huske at don Quijote” ”feller dommen over lærdommens menn og frikjenner krigens menn”, ”men hvordan kan den don Quijote, som er skapt av Pierre Menard, en samtidig med ”la trahison des clercs” og Bertrand Russel, nedverdige seg til slike tåkete sofismer” og 3. ”også kontrasten mellom de to forfatternes stil er markant. Menards arkaiserte stil lider av en viss affektasjon – hva var jo når alt kom til alt ikke spanier”.

Premisset her er sitat nr. 1: Tekstene er ordrett identiske, men de blir tolket som forskjellige både mht innhold og stil. Innholds- og meningsmessig blir to identiske tekster forskjellige fordi leseren knytter de til ulike tolkningsrammer. Med den sosiokulturelle ballasten vi som moderne lesere har etter Auschwitz blir Menards hyllest av ”krigens menn” i beste fall noe som må tolkes ironisk. Også ”stilen” vil bli oppfattet som helt forskjellig. Menards stil er ”rikere” enn Cervantes fordi den har et tilleggsmoment – den er ”arkaisert” d.v.s. en etterlikning av en gammeldags og foreldet stil. Denne arkaiseringen er meningsskapende fordi den er skrevet i moderne tid av en moderne forfatter. Den er med på skape den meningen som gjør at Menards tekst er ”rikere” for en moderne leser.

I likhet med Don Quijote, helten hos Cervantes, er Menard, helten hos Borges, en tragikomisk figur preget av hybris og lav virkelighetsforankring. En figur som totalt mislykkes med sitt store prosjekt. Som fortelleren sier om Menards ”tusenvis av manuskripsider”: ”han sørget for at de ikke skulle overleve ham”. Alt er altså bort, ikke ulikt den opprinnelige Don Quijotes brente ridderromaner. Likevel er det noe tilbake, nemlig Menards metode. ”En ny metode” som i fortellerens tolkning tillegges Menard som jo ”kanskje uten å ville det” har ”beriket lesningens forsømte og rudimentære kunst”. Trolig er det møtet med denne ”metoden”, en metode som problematiserer fortolkingens forutsetninger, at vi som lesere(i 2007) av ”Pierre Menard, forfatter av Don Quijote” opplever noe mer enn en morsom, underholdende og fantastisk fortelling.

Blekingegadebanden

Den danske journalisten og forfatteren Peter Øvig Knudsen har skrevet en spennende og tankevekkende bok om Blekingegadebanden. Boka har blitt en bestselger av det helt stor i Danmark. På besøk i kbh i sommer fikk jeg en sterk anbefaling om å lese boka, noe jeg da også gjorde med stigende interesse.

Denne "banden" var ingen vanlig forbryterbande, men en gruppe maoistiske aktivister som i det fredelige Danmark utviklet sin aktivisme til noe mer enn det vi vanligvis forbinder med politisk aktivisme: Nemlig til bankran, kidnappinger, forfalskninger m.m.

Det er spennede å følge forfatterens skildring av denne gruppens utvikling fra radikal maoisme til bankranere i revolusjonens og PFLPs tjeneste. Det er en klok bok uten unødvendig moralisme. Boka formidler en god forståelse for ideenes og ideologiens betydning som drivkraft for menneskelig handling. Den er slik sett et godt eksempel på at Max Weber-inspirerte teorier om sosial handling kan være et utmerket utgangspunkt for god sakprosa. "Blekingegadebanden" er hermed anbefalt på det aller varmeste!

Nettprat/chat som kanal for infotjeneste og service II - Symantec.

Jeg har tidligere (17/5-07) skrevet om bruke av nettprat/chat som kanal for informasjonstjenester, service og support. I økende grad har nettprat blitt et alternativ til telefontjenester. Det er kostnadsstrukturen som utgjør drivkraften for bedriftene: Ved å spare og "rasjonalisere" på informasjon, service og support, holdes prisene på produktene nede, men for oss kunder kan dette fort bli alt annet enn billig og rasjonelt. (Det fikk jeg smertelig erfare i sommer da kjøleskapet stoppet opp. Mer om det en annen gang.)

Når jeg her om dagen hadde bruk for support fra Norton/Symantec og på siden Hjelp til tekniske problemer fikk valget mellom å betale kr. 120,- for telefonsupport eller få en gratis nettprat, var valget egentlig ganske enkelt. Problemet er imidlertid at telefon nok må sies å være en rikere kanal(kommunikasjonsvirkemidlene er mer bredspektrede for deltakerene) enn nettprat.

Med de gode erfaringene fra Scandiabanken som balast gikk jeg trøstig i vei og resultatet ble etter hvert ikke så verst, men det var først etter en del plunder og tidsbruk.

For det første: Det å komme igang med chat krevede at jeg lastet ned og installert programmvare. Det tok sin tid.

For det andre: Det å få kontakt og det å gjennomføre "samtalen" var heller ikke gjort på en-to-tre, men jeg fikk ettervhert kontakt med et supportsenter i Sverige et sted og etter to samtaler var problemet løst.

Samlet tidbruk: ca 1,5 time gikk med av min arbeidstid den dagen.

Hva lærer jeg ved å være student og gå opp til en teorieksamen?

Eksamensjobbing + vanlig jobbing + varmen den siste tiden har tappet meg for krefter og blogging har blitt nedprioritert. Nå kommer sommeren og dermed blir det nok ikke så mye publisering på en stund framover. Etter en slitsom eksamensperiode kommer ettertanken: Har jeg lært noe som øker min dannelse og innsikt? Jeg håper jo det, men etter å ha skrevet meg tom på en seks-timers skoleeksamen kommer tvilen snikende. Har jeg egentlig forstått noe som helst og hvordan skal jeg kunne anvende dette?

Jeg skrev om Habermas, hans modenitetsteorien med vekt på system- og livsverden som motpoler og om hvordan penger/marked og byråkratisk makt trenger inn i samfunnets ulike sfærer. Dette er jo relativt abstrakte saker og derfor var min glede stor da jeg for et par dager siden opplevde at teoriene ble bekreftet i to nyhetsoppslag på samme dag. Først leste jeg Shabena Rehmans artikkel i Aftenposten om hvordan en Stand-up com har endret Skatteetatens måte å forhold seg til folk på. Et yppelig eksempel på det Habermas mener når han skriver at livsverden kan gå til motangrep på systemverden. Det andre oppslaget handlet om Fotballforbundets behandling av to dame-fotballklubbers gjensidig overenskomst. Her framsto Fotballforbundet som systemverden av verste sort. For min del var det likevel en måte å få rystet av seg eksamensdepresjonen på. For Habermas teori gav faktisk mening til konkrete forhold her og nå!

Scandiabankens nettprat/chat

Scandiabanken gjør det bra på Norsk kundebarometer. Selv er jeg også en ganske fornøyd kunde, selv om jeg noen ganger har opplevd har banken har vært stengt akkurat når jeg skulle gjennomføre en viktig transaksjon. Men altså, i hovedsak er jeg fornøyd. En av de tingene jeg er fornøyd med er at banken har en flerkanal informasjonstjeneste. Her om dagen valgte jeg nettprat/chat-varianten. Her kan dere se hva som skjedde:

Velkommen til SkandiaBanken! Du snakker nå med Marianne, hva kan jeg hjelpe deg med?

Jeg:

11:17:47

Hei det gjelder "oblat for medlemskort"

Marianne:

11:18:01

ja, skal jeg bestille et oblat for deg?

Jeg:

11:18:35

Ja - jeg mener har allerde har bestilt ett, men jeg kan ikke finne den her hjemme.

Marianne:

11:19:02

da trenger jeg dato for betalingen, hvilket kontonummer det er betalt fra og beløpet

Jeg:

11:19:22

ok - jeg skal sjekke (leter fram faktura)

Jeg:

11:20:22

Dato er 23/4 og gjelder betaling på kr. 400,- til xxxxsport

Marianne:

11:20:47

et øyeblikk

Jeg:

11:20:50

Arkivrefeansen er 93xxxxxx

Marianne:

11:20:59

hvilket kontonummer? (jeg leter)

Jeg:

11:21:28

Det skal være 501xxxxxxxx

Marianne:

11:21:50

beklager, hvilket kontonummer er det betalt fra mente jeg.

Jeg:

11:22:05

Ok - det er 971xxxxxx

Marianne:

11:22:54

Da er det bestilt. Du vil motta det i posten om ca en uke.

Jeg:

11:23:06

Takk skal du ha!

Marianne:

11:23:10

Bare hyggelig

Det tok litt over 5 minutter og var helt gratis for meg! Jeg kunne også ha ringt, men trolig ville jeg brukt lenger tid i og med at jeg nok hadde måtte vente på tur. Fordelen med det S-banken her gjør er at de lar meg velge kanal og at alle kanalene faktisk er bemannet av folk som er istand til gjøre en jobb for deg. Jeg har nå blitt skikkelig nysgjerrig på hvordan andre, både private og offentlige tjenesteytere, håndterer sin nettprat. Jeg skal prøve flere! Lover å komme med referat om resultatet.

Lenketypologi

Hyperlenking er nettets "vesen", men lenker kan være så mangt. For en vanlig bruker er det kanskje mest interessant å kunne se og vite hva på en nettside som er lenker og hva som ikke er det. Vi har lært oss at deler(ord eller fraser) av tekst kan være lenker, bilder kan være lenker og ikoner er det ofte. Vi ser etter understrekninger, uthevinger og mouse-overeffekter og finner som oftes fram til lenkene. For folk som jobber med analyse av nettsteder melder det seg imidlertid andre spørsmål knyttet til lenker. For bedre å kunne forstå hva lenker er og hva de gjør, er det flere forskere som har analysert lenker og laget sine lenketypologier.

Ture Schwebs og Hildegunn Otnes presenterer i boka tekst.no en enkel lenketypologi. De skiller mellom a. eksterne lenker - lenker tar oss ut av nettstedet, b. interne lenker - lenker som viser til innhold og funksjoner innen nettstedet og c. intralenker - lenker som viser til andre steder i en tekst innenfor samme node. Med sitt språk-/tekstvitenskaplige perspektiv knytter de denne typologien til begrepene kontekst og kotekst og lenken får dermed funksjoner slik at eksterne og interne lenker bygger kontekst og intralenker er med på å bygge kotekst.

Anders Fagerjordet har i boka Web-medier lagt fram en helt annen lenketypologi. Også han har en funksjonell tilnærming og han skiller mellom: a. presentasjonslenker - lenker som viser hvor en tekst fortsetter, altså av typen "Les mer", b. navigasjonslenker - lenker som hjelper oss til å finn fram og som til sammen danner nettstedets "kart" og c. relasjonslenker - lenker som knytter relevant innhold sammen uansett hvor på nettstedet det er publisert.

De svenske diskursforskerne Anna-Marlin Karlsson og Per Ledin tar et noe annet analytisk grep i artikkelen Cyper, hyper og multi og kommer da også opp med en annen tredeling. De skiller mellom a. formatlenker - lenker som kategoriserer innhold, skaper helhet og styrer bruken av nettstedet, b. tekstlenker - lenker som tilbyr oss et utvidet innhold og c. dialogiske lenker - lenker som gir oss brukere mulighet for interaksjon med avsender.

Til, den nå kanskje lett forvirrede, bloggleseren vil jeg bare si følgende: Vi lever i en tid der "enten eller" har blitt erstattet av "både og". Sånn sett kan vi la oss berike av ulike tankemåter og tilnærminger. For meg (som har et funksjonalistisk instinkt) er det i alle fall slik at alle tre lenketypologiene er med på å utvide min forståelse av hva lenker gjør!

Norman Fairclough - gjesteforlesning 25/4 i Oslo

Årets begivenhet når det gjelder gjesteforlesninger ved UIO! Onsdag 25/4 kl. 10.00 - 12.00 holder Norman Fairclough gjesteforlesening på Blindern - biobygget aud. 3. Forelesningen er åpen for alle. Temaet er "Language and Globalization" og alle som har mulighet bør ta turen til Blindern denne formiddagen.

Fairclough regnes som den kritiske diskursanalysen opphavsmann og han har skrevet et utall bøker og artikler om språkets rolle i sosiale endringsprosesser. Denne gangen er det språkets rolle og betydning i den pågående globaliseringsprosessen vi får mulighet til å høre Fairclough ta opp til diskusjon. Jeg gleder meg!

Kathy Sierra og kampen om nettets innhold.

En av verdens mest kjente bloggere - Kathy Sierra - har den siste tiden vært utsatt for så mange sexistiske trusler at hun ikke lenger tør å delta i offentlige arrangementer. Hun skriver: As I type this, I am supposed to be in San Diego, delivering a workshop at the ETech conference. But I'm not. I'm at home, with the doors locked, terrified. Ikke nok med det, på sin blogg - Creating Passionate users - skriver hun nå: This will be the last post here for quite some time, until I figure out what to do next. Hun er altså truet til taushet!

Kathy Sierra er dessverre ikke alene om å bli truet og utskjelt gjernnom anonymiserte kommentarer på bloggsider og i diskusjonsforum. Det kan se ut som om grupper av menn utnytter sine muligheter for anomynitet, ikke bare til å spre udemokratiske, sexistiske og rasistiske holdninger, men også til å angripe kvinner på en slik måte at de ikke lenger tørr å ytre seg. Truslene er av en slik karakter at flere profilerte kvinner i praksis mister sin ytringsfrihet.

I en slik situasjon er det nødvendig at vi mannlige bloggere tar til motmele og stiller oss solidarisk med Kathy Sierra og andre kvinnelige bloggere. Dette handler ikke om hvorvidt vi er enige eller ikke i de de ulike synspunktene Kathy Sierras fremmer, men om hvordan vi skal stille oss til de truslene som ikke rammer oss selv, og om hvordan vi kan bidra til at webben skal forbli en kanal for fri meningsutveksling, kritisk debatt og kreative ideutveksling. Vi kan markere vår motstand mot den voksende atavismen på ulike uorganiserte og organiserte måter. Deltakelse i kampanjer som STOP CYPERBULLING er en av flere muligheter.

I-ordet, bør vi forkaste det?

En del norske web- og hypertekstforskere mener at I-ordet, INTERAKTIVITET, bør forkastes . Anders Fagerjord er ett eksempel. Han skriver i boka Web-medier at "interaktivitet er et ord jeg ikke trenger mer". Espen Aarseth er et annet eksempel. Han hevder i artikkelen Interaksjon som utopi at siden interaktivtet er "et så uklart og misbrukt ord, er det bedre å bruke mer nyanserte og presise begreper som beskriver de fenomene vi prøver å fange inn". Han sier også at "forskere som bruker termen interaktivitet blir reklamebransjens og dataindustriens "nyttige idioter".

Dette er sterke ord. Ord som man kan sympatisere med, men som også krever at interaktiviet erstattes med et bedre begrep. Espen Aarseth har lansert et slikt alternativ med sitt "ergodiske medier", men hittil er det så vidt jeg kan se kun et fåtall forskere som har fulgt opp. Personlig foretrekker jeg Martin Engebretsens tilnærming. I den lærerike og interessesante artikkelen Tale, skrift, digital skrift skriver han følgende: "Med interaktivitet skal her ikke forstås det forhold at et menneske kan gi en datamaskin visse beskjeder eller stimuli, hvorpå maskinen gir en mer eller mindre adekvat reaksjon. Vi skal knytte begrepet til interaksjon mellom diskursivt likeverdige parter, dvs. mellom mennesker (jf. Rogers 1994). Når datamaskiner er lenket sammen i nettverk, kan de i høy grad være medium for slik interaksjon, ved hjelp av e-post, e-oppslagstavler, debatt- eller praterom, rollespillprogrammer etc. Det nye er at interaksjonen nå kan skje ved hjelp av skrift og over distanse – og likevel med en tidsmessig umiddelbarhet som skriften aldri tidligere har hatt". Altså: Interaktivet som digitalt mediert interaksjon. En slik definisjon kan nok virke begrensende for mange, men for egen del har jeg innsett at det er grunn til å vise tilbakeholdenhet med hensyn til når I-ordet skal brukes.

Blodappelsinens forvandling

I ganske mange år har det blitt solgt Blodappelsiner(citrus sanguinea) i dette landet. Nå har Bama omdøpte "blodappelsiner" til "røde appelsiner" med følgende konsekvens: Salget har økt med over 50 %. Navnskiftet er ikke ledsaget av noen ny og aggresiv markedsføring. Det er bare benevnelsen som er endret. Produktsjef Cathrine Skogland i Bama begrunner endringen slik: "Vi syntes blodappelsiner var et unødvendig vemmelig navn på en så god frukt, derfor var det på tide å skifte. Vi tror særlig barn kommer til å spise mer av den nå som den har fått nytt navn."

Bama mener altså at benevnelsen "blodappelsin" er "vemmelig" og mange appelsinkjøpere har tydeligvis vært enig. Men hvorfor er kombinasjonen "blod" + "appelsin" blitt såkalt vemmelig og kombinasjonen "rød" + "appelsin" attraktiv og positiv? En mulig forklaring er endringer i de ulike konnotasjonene som oppstår. Ord er som kjent meningsskapende tegn, og i semiotikken er ord å betrakte som mangetydige tegn. Vi kan f.eks. skille mellom ordets denotasjon, dets leksikalske eller mest anerkjente betydning, og ordets konnotasjon, dets ulike tilleggsbetydninger ofte av metaforisk/metonymisk karakter. Har konnotasjonene knyttet til "blod" i økende grad blitt mer negative og konnotasjonene knyttet til "rød" blitt mer positive? Blod har historisk sett hatt mange positive konnotasjoner; selve livet, det vitale mennesket, det guddommelige(kristi blod som rensende og forløsende), kameratskap(blodsbrødre). Samtidig har blod også sosialt sett vært knyttet sammen med mer negative uttrykk som i "blodhevn" og "kaldblodig".

I følge BAMA er altså "vemmelig" blitt en viktige konnotasjon til blod. Har dette noe med bildene(foto) og filmens økte betydning å gjøre? Det at TV-mediet stadig konfronterer oss med blodige bilder og scener om alt fra ulykker til krig? Har det noe med HIV/AIDS å gjøre ? Blodet som smittebærer? Har vi og særlig barna(som jo er BAMAs målgruppe) blitt så overbeskyttet at vi ikke lenger vil ha noe som kan minne oss om vår egen sårbarhet og dødelighet? og er i tilfelle BAMA med sin benevnelsespolitikk med på å konstruere "blod" som noe sosialt sett uakseptabelt og negativt? For blodbankene er dette i tilfelle dårlig nytt. De har jo lenge merket at det stadig har blitt vanskeligere å rekruttere blodgivere. Kanskje er det ikke så rart nå som blod=vemmelig.

Fornyingsglemsel?

I sin nye stortingsmelding om IKT har regjeringen tydeligvis valgt å overse et ganske så viktig område: Internett som verktøy for deltakelse og beslutninger i de demokratiske prosessene.

Jeg lette først og undret meg deretter. Konsekvensene av en slik fornyingsglemsel fra fornyingsdepartementet kan bli mange, men i første omgang vil vi kunne risikere at den viktige debatten om demokrati og Internett stilner hen. Nettets muliget som demokrativerktøy er åpenbare for mange. EU har for eksempel dette med som et av fem topprioriterte områder i sin nye handlingsplan - i2010 eGovernment Action plan . Der heter det at nettets store potensiale som kanal for debatt og beslutningstakning skal tas i bruk på alle nivåer. Og dermed har jeg fått nok et argument for at "utenforlandet" ikke akkurat går i spissen for en progressiv utvikling.

Nå vil nok debatten trenge seg på, uansett regjeringens planer, men dersom dørvokterne i de demokratiske institusjonene ikke åpner opp og ikke ønsker å ta i bruk nye kommunikasjonskanaler, da utvikles ikke den faktiske bruken av internett som demokrativerktøy. I Norge risikerer vi dermed å få en kulturelt betinget vridning bort fra ett av nettets store mulighetsområder og slik kan en nødvendig fornying av de demokratiske prosessene igjen forsinkes.

Babel. Rett og slett en veldig bra film!

Med Babel har Alejandro Gonzalez Inarritus laget svært god film om kommunikasjon og om hvordan globaliseringen kan slå inn i folks hverdag: Et gevær, trolig ei usa-produsert rifle, blir brakt til Marokko av en japaner på jaktferie. I takknemlighet for et hyggelig ferieopphold gir han geværet bort til en guide fra lokalbefolkningen, men i hendene på en ung lokal gjetergutt blir det til et våpen som tilfeldig skader en amerikansk kvinnelig turist. Rundt disse hendelsene spinnes det noen historier som er svært gripende. Se filmen!

Tittelen henspeiler på den bibelske fortellingen om Babels tårn og dermed på vilkårene for menneskelig kommunikasjon. Disse er jo ikke akkurat de best tenkelige selv om livene våre knyttes stadig tettere sammen av de økonomiske globaliseringsprosessene. Slike prosesser forbedrer ikke automatisk de kulturelle og menneskelige kommunikajonsvilkårene. Håpet ligger, slik jeg opplevde filmen, i at vi kan lære av den menneskelige kommunikasjonen som ofte oppstår i livets grensesituasjoner der død og dramatiske endringer truer vår kjente og kontrollerte eksistens. Et eksempel fra filmen er scenen der en utgammel muslimsk kvinne gir sin opiumspipe til den skadde amerikanerinnen som dermed får lindring fra sitt smertehelvete. Denne scenen henviser til noe fellesmenneskelig: til eksistensvilkår som vi deler uansett kulturell og språklig bakgrunn og til menneskets evne til omsorg, spontan solidaritet og en handlingsrettet kommunikasjon som overskrider de kulturelle og språklige barrierene.

Search Wikia

Eufemisme er et begrep jeg er fristet til å bruke når jeg leser eller hører søkemotorleverandørenes selvpresentasjoner. Mine egne søk-frustrasjoner er imidlertid av en slik karakter at jeg utstøtte et høyt og tydelig YES da jeg ble gjort oppmerksom på prosjektet Search Wikia. Dette nye søkemotorprosjektet kan bli et viktig alternativ til dagens dominante, men likefullt så ufullkommene søkemotorer. Det er to viktige forhold som gjør at min begeistring ble vekket: løftene om åpenhet og om aktiv brukermedvirkning. Åpenhet om alle forhold knyttet til hvordan søkemotoren bygges opp vil kunne engasjere brukerne og brukermedvirkingen vil kunne motvirke de åpenbare svakhetene i de syntaks og algoritmisk baserte søkeprosedyrene. Noe spennede er på gang - så følg med på http://search.wikia.com/wiki/Search_Wikia