tirsdag 6. november 2007

Om å lese Jorge Luis Borges - ”Pierre Menard, forfatter av Don Quijote”

Den argentinske forfatteren Jorge Luis Borges er spennende lesning. Jeg har nettopp lest en av hans mest berømte fiksjons-tekster ”Pierre Menard, forfatter av Don Quijote”. Den absurde historien vi blir presentert for i form av et fiktivt litterært essay er slik: Den nylig avdøde, franske forfatteren Pierre Menard, har i tillegg til en rekke kjente utgivelser også arbeidet med et ganske spesielt prosjekt: Det å skrive romanen Don Quijote på nytt, ikke som gjendiktning og prafrasering av den opprinnelige roman, men som Don Quijote utgitt av Menard. Med de samme ordene, setningene og syntaksen som den opprinnelige romanen utgitt av Cervantes. Menards Don Quijote skal være helt identisk med Cervantes Don Quijote, men altså skrevet i en annen tid av en annen forfatter. Arbeidet ble aldri fullført. Ved Menards død er ingen ting tilbake til tross for at et årelangt arbeid er nedlagt. Det eneste synlige som består av alt det usynelige han har utført, er den metoden han har utviklet.

Spørsmålet om hva slag type av tekst jeg hadde å gjøre med meldte seg raskt under lesningen: Er dette sakprosa eller fiksjon, novelle eller en faglig tidsskriftsartikkel, et litterært essay?

Borges bruker essaysjangeren. Som andre sjangere strukturerer den teksten ved å legge begrensinger på den ved hjelp av konvensjoner for struktur, form og språklige/retoriske strategier. Som lesere møter vi de ulike sjangrene med ulike sett av forventninger basert på vår kompetanse og sosiokulturelle tilhørighet. Sjangerbrudd blir dermed interessante fenomener fordi de oppleves av leseren som forventningsbrudd og fordi de skaper usikkerhet med hensyn til det kommunikative formålet. Slike forventingsbrudd kan føre til flere ting; negativt - at vi ikke forstår teksten eller positivt - at teksten setter i gang tankeprosesser hos oss som ellers ikke ville ha oppstått. I Borges tekst er det altså brukt virkemidler som sjangermessig ligger tett opp til sakprosaen(påstander, referanser til høyst reelle personer og bøker). En saksprosa som i min lesning undergraves mer og mer etter hvert som teksten utvikles og vi blir presentert for Menards fantastiske og helt åpenbare fiktive prosjekt med å ”skrive en helt ny Don Quijote”. Borges bruker her sjanger-overskridelsen bevisst som et språklig virkemiddel for å understreke tematiske problemstillinger.

Ironi kan defineres som et virkemiddel der vi sier/skriver en ting, men mener noe annet – ofte det motsatte. Parodien på sin side framtrer som overdrivelse og latterlig etterlikning av noe som er sagt/skrevet før, men vil ofte kunne oppfattes ironisk.

Jeg vil mer enn antyde at parodi og ironi er sentralt virkemidler i Borges konstruksjon av denne teksten. Allerede i tittelen ligger det en påstand som leseren raskt vil tolke som enten som en provokasjon eller som ironi. Det parodisk/ironiske fortsetter utover i teksten. Beskrivelsen av Menards masterplan står, slik jeg leser den, både i overdrivelsens og ironiens tegn. Fortelleren siterer blant annet Menard påstand om at ”Min oppgave er ikke vanskelig – i sitt vesen”, for ”Det er nok at jeg er udødelig for å kunne fullføre den”. Og når vi leser at fortelleren ”Natt etter natt” har lest(”bladd”) i et av kapitlene i Cervantes Don Quijote og der gjenkjent Menards stil og stemme i ordene ”flodens nymfer, den sørgende og våte Ekko” blir det hele svært parodisk.

Vi har her en fortelling så sterkt preget av parodi og ironi den tenderer til undergraver sin egen troverdighet. Hvilken funksjon kan bruken av parodi og ironi ha? Gjennom parodien, ironien og ”namedroppingen” i teksten konstrueres det en adressat som også er med på å styre den konkrete leserens lesning av teksten. Parodien og ironien har dessuten andre funksjoner: de gjør at teksten er svært morsom å lese og de er med på å skape intellektuell interesse og nysgjerrighet.

I en slik sammensatt tekst er tematikken omfattende og komplisert. Blant annet lesemåten og valg av fokus vil være avgjørende. Leses teksten som en moderne parallell til Cervantes Don Quijote vil både hybris og forholdet språk og virkelighet kunne være sies å bli tematisert. I min egen lesning aktualiseres imidlertid følgende tema: Leserens rolle, noe vi kan reformulere som lesningens og fortolkningens avhengighet av leseren, av leserens sosiokulturelt fargede kompetanse og av den kulturelle konteksten som lesningen finner sted i. En lang rekke tekst-teoretikere de siste 30 årene hevdet at tekster er kulturelt konstituert og at fortolkningen av tekster skjer i en sammenheng der tekst, leser og situasjons-/kulturkontekst inngår i et produktivt samvirke. En forsker som Stanley Fish argumenterer sterkt for at vår lesning er innrammet av situasjoner og tolkingsfellesskaper, og at vi, når vi leser, produserer mening mer enn vi oppdager tekstens mening.

For å unngå å bli beskyldt for selvrefererende nonsense eller ”fri” lesning, skal jeg forankre et slikt tema i selve teksten. La oss starte opp med noen sitater:

1.”Tekstene hos Cervantes og Menard er ordrett identiske, det er bare det at den sistnevntes er uendelig meget rikere”, 2. ”Man vil huske at don Quijote” ”feller dommen over lærdommens menn og frikjenner krigens menn”, ”men hvordan kan den don Quijote, som er skapt av Pierre Menard, en samtidig med ”la trahison des clercs” og Bertrand Russel, nedverdige seg til slike tåkete sofismer” og 3. ”også kontrasten mellom de to forfatternes stil er markant. Menards arkaiserte stil lider av en viss affektasjon – hva var jo når alt kom til alt ikke spanier”.

Premisset her er sitat nr. 1: Tekstene er ordrett identiske, men de blir tolket som forskjellige både mht innhold og stil. Innholds- og meningsmessig blir to identiske tekster forskjellige fordi leseren knytter de til ulike tolkningsrammer. Med den sosiokulturelle ballasten vi som moderne lesere har etter Auschwitz blir Menards hyllest av ”krigens menn” i beste fall noe som må tolkes ironisk. Også ”stilen” vil bli oppfattet som helt forskjellig. Menards stil er ”rikere” enn Cervantes fordi den har et tilleggsmoment – den er ”arkaisert” d.v.s. en etterlikning av en gammeldags og foreldet stil. Denne arkaiseringen er meningsskapende fordi den er skrevet i moderne tid av en moderne forfatter. Den er med på skape den meningen som gjør at Menards tekst er ”rikere” for en moderne leser.

I likhet med Don Quijote, helten hos Cervantes, er Menard, helten hos Borges, en tragikomisk figur preget av hybris og lav virkelighetsforankring. En figur som totalt mislykkes med sitt store prosjekt. Som fortelleren sier om Menards ”tusenvis av manuskripsider”: ”han sørget for at de ikke skulle overleve ham”. Alt er altså bort, ikke ulikt den opprinnelige Don Quijotes brente ridderromaner. Likevel er det noe tilbake, nemlig Menards metode. ”En ny metode” som i fortellerens tolkning tillegges Menard som jo ”kanskje uten å ville det” har ”beriket lesningens forsømte og rudimentære kunst”. Trolig er det møtet med denne ”metoden”, en metode som problematiserer fortolkingens forutsetninger, at vi som lesere(i 2007) av ”Pierre Menard, forfatter av Don Quijote” opplever noe mer enn en morsom, underholdende og fantastisk fortelling.

Ingen kommentarer: