I-ordet, bør vi forkaste det?

En del norske web- og hypertekstforskere mener at I-ordet, INTERAKTIVITET, bør forkastes . Anders Fagerjord er ett eksempel. Han skriver i boka Web-medier at "interaktivitet er et ord jeg ikke trenger mer". Espen Aarseth er et annet eksempel. Han hevder i artikkelen Interaksjon som utopi at siden interaktivtet er "et så uklart og misbrukt ord, er det bedre å bruke mer nyanserte og presise begreper som beskriver de fenomene vi prøver å fange inn". Han sier også at "forskere som bruker termen interaktivitet blir reklamebransjens og dataindustriens "nyttige idioter".

Dette er sterke ord. Ord som man kan sympatisere med, men som også krever at interaktiviet erstattes med et bedre begrep. Espen Aarseth har lansert et slikt alternativ med sitt "ergodiske medier", men hittil er det så vidt jeg kan se kun et fåtall forskere som har fulgt opp. Personlig foretrekker jeg Martin Engebretsens tilnærming. I den lærerike og interessesante artikkelen Tale, skrift, digital skrift skriver han følgende: "Med interaktivitet skal her ikke forstås det forhold at et menneske kan gi en datamaskin visse beskjeder eller stimuli, hvorpå maskinen gir en mer eller mindre adekvat reaksjon. Vi skal knytte begrepet til interaksjon mellom diskursivt likeverdige parter, dvs. mellom mennesker (jf. Rogers 1994). Når datamaskiner er lenket sammen i nettverk, kan de i høy grad være medium for slik interaksjon, ved hjelp av e-post, e-oppslagstavler, debatt- eller praterom, rollespillprogrammer etc. Det nye er at interaksjonen nå kan skje ved hjelp av skrift og over distanse – og likevel med en tidsmessig umiddelbarhet som skriften aldri tidligere har hatt". Altså: Interaktivet som digitalt mediert interaksjon. En slik definisjon kan nok virke begrensende for mange, men for egen del har jeg innsett at det er grunn til å vise tilbakeholdenhet med hensyn til når I-ordet skal brukes.